Navy Strategic Culture av Roger W. Barnett

Forfatter: Amund Lundesgaard 

Først en liten tilståelse: Denne bokanmeldelsen skeier litt ut og utarter seg til en kombinert bokanmeldelse og kommentar til ukultur innad i den amerikanske marinen. 

Barnett er pensjonert kaptein i den amerikanske marinen, professor emeritus ved U.S. Naval War College og har skrevet en rekke artikler om strategisk kultur i den amerikanske marinen. I denne boken søker han å forklare det strategiske tenkesettet som han mener er unikt for denne forsvarsgrenen, noe han også gjør, men i prosessen inkluderer han også en mengde andre aspekter. En av dem omhandler deler av Marinens kultur som ikke er like heldige, nærmere bestemt dens holdninger til kvinner og åpent homofile.

 Han fastslår at forsvarsgrenens kanskje mest grunnleggende trekk er dens ekspedisjonære natur. Det vil si at den hovedsakelig sendes ut i verden for å gjennomføre militære operasjoner under fremmede himmelstrøk. Slik jeg tolker ham, argumenterer han for at dette mest fundamentale aspektet fører med seg fem egenskaper som er unike for Marinen. Først og fremst opererer den i stor grad fremskutt, med baser og øvelser utenfor amerikansk farvann. Rasjonale, ifølge Barnett, er at det er vanskelig å gjennomføre ekspedisjonære operasjoner bare ved å ha baser og øve i USA. Videre argumenterer han for at den er mobil, da dens verdensomspennende ambisjoner krever muligheten til å raskt forflytte seg i krisesituasjoner, og for å kunne beholde initiativet i kamp er den offensiv. Han argumenterer også for at det ekspedisjonære grunntrekket fører til at den amerikanske marinen er i stor grad selvberget, da den ikke trenger hjelp fra de andre våpengrenene eller allierte for å utføre operasjoner rundt om i verden. Alt den trenger kan den frakter selv mens en operasjon pågår. Det siste trekket Barnett legger vekt på er marinens tilpasningsdyktighet, en egenskap som han mener er en konsekvens av de foregående egenskapene. 

Han har gjort godt rede for og begrunnet hvorfor disse egenskapene er spesielle for den amerikanske marinen. Men en alvorlig svakhet ved boken er at dette først komme i kapittel fem og har en relativt liten plass i boken. De andre kapitlene omfatter hva strategisk kultur faktisk er, Marinens kultur generelt, maritim strategi, teknologi og systemtenkning, Marinens strategi mot slutten av den Kalde krigen og ett kapittel handler også i stor grad om hans personlige meninger om inkludering av kvinner og åpent homofile i Marinen. Noen av disse kapitlene, som det om strategisk kultur generelt, er utvilsomt relevante for strategisk kultur, men får uforholdsmessig mye oppmerksomhet. Ønsker man å lese om maritim strategi generelt bør man lese andre bøker, som for eksempel Geoffrey Tills ”Seapower”. Andre temaer, som hans personlige holdning til inkludering av kvinner og åpent homofile, er meget problematiske. 

Han argumenterer for at ”male bonding” er en elementær og uforanderlig del av marinens kultur, og at inkluderingen av sex, det vil si kvinner og åpent homofile, vil ødelegge dette. Han strekker det faktisk så langt som å si at dette vil forårsake at USA vil kunne tape en krig. Resonnementet går kort ut på at livet til sjøs er isolert og baserer seg på tette sosiale bånd mellom heterofile sjømenn, og dette er forskjellen mellom liv og død i en kampsituasjon. Dersom man introduserer kvinner og åpent homofile vil disse heteroseksuelle båndene forstyrres og gå i oppløsning, og i verste fall føre til nederlag. Selv om man ser bort fra de politiske ukorrekthetene er dette strengt tatt ikke noe som hører hjemme i en bok om strategisk kultur, og ser man på Marinens kultur som helhet er dette et problem dersom forsvarsgrenen ønsker å fremstå som en del av det moderne samfunnet den skal forsvare. Konklusjonen er at både boken og den amerikanske marinen har feil fokus dersom dette er sett på som den største utfordringen i fremtiden.

Reklamer