Neppe noen USA-krig mot Iran

I en nylig publisert rapport slår Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) fast at Iran trolig planlegger å produsere kjernefysiske våpen, og at landet også nærmer seg dette målet. Det er neppe noen tvil om at økt sannsynlighet for iranske kjernefysiske våpen kan skape en mer tilspisset sikkerhetspolitisk situasjon i Midtøsten-regionen og øke risikoen for et lokalt våpenkappløp. Samtidig fremstår et israelsk luftangrep på Irans kjernefysiske anlegg nå som mer sannsynlig enn tidligere. Også i USA tar stadig flere til orde for en tøffere kurs overfor Iran. Blant de republikanske presidentkandidatene er det således en utbredt oppfatning at USA tydelig må signalisere at militære maktmidler vil bli anvendt hvis Iran ikke skrinlegger sine planer om å skaffe seg kjernefysiske våpen. På bakgrunn av dette er det ikke rart at mange trekker den slutning at det går mot en ny krig i denne regionen med de store økonomiske og politiske konsekvenser dette vil ha. Skulle det skje er det imidlertid neppe USA som vil starte den.

[Read more…]

Reklamer

Romney snakker utenrikspolitikk

Mitt Romney holdt fredag sin første viktige tale om hovedlinjene i sin utenrikspolitikk. Her er noen hovedpunkter:

  • USA må opprettholde sin dominerende lederposisjon. Det finnes i følge Romney ikke noe annet alternativ for USA. Hvis ikke USA leder vil en annen makt overta denne rollen. Med andre ord, klar maktpolitisk tale, og et meget optimistisk syn på USAs maktgrunnlag. Dessuten signaliserer Romney en mer direkte, delvis unilateral linje enn den subtile og multilaterale tilnærming som Obama har lagt seg på. Faktisk hevder Romney på slutten av sin tale at Obama gjennom sitt valg av tilnærming klart har signalisert at han ikke har opprettholdelsen av USAs lederposisjon som hovedmål, men i stedet er ute etter å bidra til et internasjonalt system med delt lederskap. Meget sterke ord fra Romney som her påstår at Obama ikke er opptatt av sterkest mulig amerikansk innflytelse, noe de fleste analytikere av amerikansk politikk tar for gitt at alle presidenter legger til grunn for sin strategi.
  • I forlengelsen av dette syn hevder Romney at kun klar amerikansk ledelse kan sikre stabiliteten i det internasjonale systemet. Ikke minst erdette nødvendig for at allianser og andre kollektive internasjonale institusjoner skal fungere.
  • Midt oppe i den kraftfulle lederstil gir imidlertid Romney en ganske nyansert beskrivelse av de utfordringer USA står overfor, og han legger stor vekt på at en sterk økonomi er hovedforutsetningen for den utenrikspolitiske linje han argumenterer for. Dessuten sier Romney at verden ikke kan vurderes ut fra et svart-hvitt perspektiv, og at man har å gjøre med ytterst komplekse problemer. Romney er jo en pragmatiker og trolig signaliserer han gjennom dette også en betydelig vilje til «deal making»
  • Det er interessant å merke seg at Romney tar til orde for en opprustningen av US Navy. Dette anser han som en forutsetning for å håndtere flere av de store sikkerhetspolitiske utfordringene som eksempelvis Kina og Iran. Sammen med understrekningen av behovet for en klar og samlende grand strategi indikerer marinefokusen at Romneys utenrikspolitikk vil ha et sterkt innslag av tradisjonell geopolitikk.
  • Romney ønsker også økt satsing på Missile Defense.
  • Talen sier ikke noe spesifikt om Afghanistan, bare at han vil foreta en totalevaluering av saken. Men han er veldig opptatt av et destabilt Pakistan.
  • I sum signaliserer Romney gjennom denne talen det som best kan karakteriseres som kraftfull realpolitikk. Så gjenstår det å se om ikke også Romney må innse at de relative maktforhold i verden gjør at også han som eventuell president må innse at USAs innflytelse heretter nok er mye mer avhengig av finuerlig anvendelse av kollektive anstrengelser enn det han legger opp til i denne talen. Men det er valgkamp, og det bygger opp til tøffe tak, også om amerikansk utenrikspolitikk.

Putin og forholdet til Russland

Obama-administrasjonen har fra starten av lagt vekt på at USAs forhold til Russland må forbedres. Den såkalte ”reset”-politikken har blant annet bidratt til en ny nedrustningsavtale mellom de store atommaktene.

I forrige uke ble det kjent at nåværende statsminister Vladimir Putin på nytt stiller til valg som russisk president, og at det med det er mulig at han sitter med makta i Russland i to nye seksårsperioder, fram til 2024.

I amerikansk media har nyheten om at Putin sannsynligvis kommer tilbake som Russlands øverste leder, ført til enkelte bekymringer for hva som vil bli konsekvensene for forholdet mellom de to landene. New York Times kritiserer Putins manglende støtte til demokratiske grunnverdier, og markerer at det kan bli en utfordring for USA å opprettholde et fungerende internasjonalt arbeidsforhold når USA samtidig må sørge for å kritisere dette. I Wall Street Journal vektlegges det at presidentskiftet kan gjøre videre rustningskontroll og handelssamarbeid vanskelig. I tillegg antydes det at diskusjonen om missilforsvar kan bli mer komplisert for USA og landets allierte.

Obama-administrasjonen understreker imidlertid at den vil fortsette å arbeide for et konstruktivt samarbeid, uansett hvem som leder Russland. Som både administrasjonen og flere analytikere konstaterer, er det i landenes felles interesse å samarbeide. 

Også for norske myndigheter oppleves det som viktig å ha en velfungerende dialog med Russland. Utenriksminister Jonas Gahr Støre påpeker at en rokering bygger opp under en situasjon der makt er ordnet rundt noen få, men at Norge ønsker et ryddig forhold, uansett president.

Obama må lære av Bush

”Leading from behind” blir nå brukt som en sarkastisk karakteristikk av Obamas utenrikspolitiske strategi. Opphavet til utrykket er et sitat fra en av Obamas rådgivere som ble gjengitt i Ryan Lizzas New Yorker-artikkel ”The Consequentialist”. Her er uttrykket ment som et kompliment til det vedkommende mener er en smart utenrikspolitikk der et USA med en synkende relativ internasjonal maktposisjon får andre til å dra lasset på USAs premisser og i tråd med USAs interesser. Men uttrykket har raskt fått den motsatte betydning, nemlig som en treffende beskrivelse av Obamas manglende utenrikspolitiske lederegenskaper og internasjonale gjennomslagskraft. Eller kanskje enda mer presist, som en forklaring på det mange oppfatter som et faretruende sprik mellom presidentens grandiose retorikk og hans ganske magre resultater. [Read more…]

Friday Strategy Blogging: The reluctant idealist

As President Ronald Reagan spoke in front of the Brandenburg Gate in Berlin on June 12, 1987, he famously called on the leader of the Soviet Union, Mikhail Gorbachev, to remove the Berlin Wall: “Mr Gorbachev, tear down this wall!” Even though the speech surely had little to do with the eventual destruction of the wall, it is remembered because of the clear position taken by the US president (and Reagan’s fortunate timing). President Obama’s speech yesterday, delivered under much more complex strategic circumstances, once again staked out the US position as being on the side of freedom…now that the revolutions are already underway. The speech would have been historic had it been given four months ago, but now it sounds more like: “Regional autocrats – tear down these regimes…that, um, are already being torn down, no thanks to us”. [Read more…]

Hillary Clinton signaliserer amerikansk interesse for Arktis

Hillary Clinton er i dag på Grønland for å delta på et ministermøte i Arktisk Råd. Hennes tilstedeværelse signaliserer at USA vil være en aktiv og sentral aktør i nordområdene. [Read more…]

Obamas gyldne mulighet

Som tidligere anført har USAs omfattende militære engasjement i Afghanistan utviklet seg til et strategisk feilgrep. Dette skyldes ikke minst det forhold at Pakistan ikke deler vestens interesser når det gjelder den politiske løsning i Afghanistan. Dette av frykt for økt indisk innflytelse i landet. Og uten helhjertet pakistansk støtte vil man aldri kunne oppnå noe stabilt Afghanistan. Samtidig sluker Afghanistan og den overdrevne amerikanske prioriteringen av anti-terrorpolitikken enorme ressurser som USA sårt trenger til andre viktigere utenrikspolitiske oppgaver, til reduksjon av landets gigantgjeld og til å starte helt nødvendig nasjonsbygging på hjemmebane. Over lengre tid har også den amerikanske opinionen blitt mer og mer krigstrøtt slik at to tredjedeler nå er av den oppfatning at Afghanistan-engasjementet ikke er verdt prisen. Potensialet for endret amerikansk Afghanistan-politikk har derfor vokst seg stadig sterkere.

Trolig deler president Obama denne situasjonsbeskrivelsen, men han har hittil manglet autoritet og den nødvendige politiske åpning til å foreta den utenrikspolitiske omprioritering som dette tilsier. En omprioritering som vil måtte innebære en større nedbygging og omstrukturering av det militære nærvær i Af-Pak området. Mye tyder imidlertid på at likvideringen av Osama Bin Laden har bidratt til å gi Obama nettopp den åpning han trenger for en omfattende justering av amerikansk utenrikspolitikk, og til at den varslede militære nedbygging som skal starte i juli vil bli langt mer omfattende enn kun å være av symbolsk betydning. For svært mange amerikanere fremstår Bin Ladens bortfall som et vendepunkt i kampen mot terrorisme, og et naturlig startpunkt for å redusere omfanget av det militære engasjement i Afghanistan. Symptomatisk for det stemningsskifte som nå er i emning i USA i denne saken, så kunne man på den høringsrunde om Afghanistan som ble innledet i Senatets utenrikskomité på tirsdag registrere en gryende tverrpolitisk enighet om økt vekt på diplomatiske fremstøt overfor Taliban og en raskere militære nedbygging. Aksjonen mot Bin Laden viste også hva USA kan utrette i anti-terror sammenheng uten å bruke store regulære militære styrker.

Ennå er det for tidlig å si hva som kommer ut av dette, men i den grad Obama nå virkelig ønsker en kursjustering, som er helt nødvendig for å ivareta langsiktige amerikansk internasjonale interesser, så har Bin Ladens bortgang gitt han en gylden mulighet. Benytter han ikke denne muligheten vil det ha store konsekvenser både for USA og trolig også for presidentens politiske fremtid.

Hvor er Obamas Kissinger?

Det er en åpenbar mangel på en klar storstrategisk prioritering i Obamas utenriks- og sikkerhetspolitikk. Dette innebærer at situasjonsavhengige forhold får en altfor avgjørende betydning for utformingen av USAs konkrete politikk med de feildisponeringer dette ofte leder til. Den enorme ressursbruken i Afghanistan og nå engasjementet i Libya, er typiske illustrasjoner på dette. En hovedårsak til Obamas problemer er å finne i det forhold at presidenten mangler en sjefsstrateg, og i stedet selv har påtatt seg denne rollen. Selv om Obama besitter store analytiske evner og er svært interessert i verdenspolitikken, makter han ikke å fylle denne funksjonen. Han er derfor sårt i stort behov av en person med geopolitisk overblikk og som evner å trekke opp de store linjene i utenrikspolitikken. Obama trenger rett og slett en tidsriktig utgave av Henry Kissinger. [Read more…]

Realisme og idealisme

Amerikansk utenrikspolitikk er alltid et produkt av realisme og idealisme. Nattens Obama-tale om Libya var i så måte en slående illustrasjon. Men den subtile balansegangen som presidenten her forsøker seg på er uhyre krevende, og ender lett i noe som oppfattes som både diffust og halvhjertet. Talen vil derfor neppe gi Obama mange nye supportere, og hans argumentasjon blir trolig fort et offer for den polariserte politiske debatten i USA. Likevel fortjener presidenten respekt for sitt forsøk på å formulere en utenrikspolitikk som forsøker å ivareta USAs internasjonale lederposisjon i en tid der landets ressurser og evne til å styre den internasjonale utvikling er langt mer begrenset enn tidligere. [Read more…]

Bakkestyrker neste?

Humanitært begrunnet forkjøpskrig er i seg selv en nesten umulig oppgave. Men det er likevel det som er satt igang overfor Gaddafis Libya. Og enda vanskeligere blir det når krigen skal gjennomføres utelukkende med luftmilitære styrker. Ikke overraskende kan Washington Post idag melde at Gaddafis militære operasjoner på bakken synes å fortsette til tross de allierte luftoperasjonene. Med mindre dette bildet snart endres vil spørsmålet om innsetting av bakkestyrker ubønnhørlig melde seg. Allerede nå kan man konstatere at denne krigen er igangsatt uten at det er foretatt en helt nødvendig definering av de mål man skal nå og hvordan operasjonen skal ledes og gjennomføres. Viktige politiske og militære forutsetninger var ikke til stede når man startet, og må i stedet lappes på plass underveis så godt det lar seg gjøre. De politiske motsetningen innen koalisjonen er alt åpenbare. Og hva vil skje hvis denne konflikten trekker ut og angrepene på de sivile som man skulle beskytte fortsetter?  Hvordan vil det da stille seg når spørsmålet om bakkestyrker dukker opp? Er dette i det hele tatt diskutert? Idealistiske kriger er en svært risikabel affære, og improviserte varianter basert på at ting vil løse seg underveis er ekstra skumle.

Edruelig om Libya

Council on Foreign Relations er en viktig aktør i debatten om amerikansk utenrikspolitikk. I dagens (08.03) Wall Street Journal presenterer dets leder Richard N. Haass en edruelig analyse av hva USA kan og ikke kan gjøre i forbindelse med situasjonen i Libya. I artikkelen advarer Haass mot et nytt amerikansk militært engasjement, og han hevder videre at USA må ha hovedfokus rettet mot utviklingen i Egypt. Libya er etter hans vurdering kun et sidespor. Artikkelen er svært lesverdig og kommer som en viktig motvekt mot alle de ofte følelsesladede argumentene om bruk av amerikansk og vestlig militærmakt for å styrte Gaddafi.

Ny START-avtale trer i kraft

Hillary Clinton og Sergei Lavrov planlegger å utveksle ratifiseringsdokumentene til den nye START-avtalen lørdag 5. februar. Når avtalen trer i kraft vil USA og Russland igjen ha muligheten til å foreta inspeksjoner av hverandres atomvåpenfasiliteter. Slike inspeksjoner har ikke vært gjennomført siden den forrige avtalen utløp i desember 2009. Den nye avtalen er en sentral del av Obama-administrasjonens forsøk på å styrke forholdet til Russland, gjennom den såkalte ”reset”-politikken. Les mer her

%d bloggere like this: