Fra Reagan til Romney

Skal Mitt Romney vinne presidentdebatten er Ronald Reagan rette mann å lære av.

I natt går den første av USAs presidentdebatter av stabelen. De to partienes ubestridte ledere møtes til intens politisk tvekamp, i et verbalt basketak om å bli verdens mektigste mann. Tidvis overbeviser en kandidat og tar hjem seieren, men like ofte gjør noen seg bort, og besegler sin egen skjebne. Dette er marerittet for valgkamp-strategene, at deres kandidat uten sufflør eller redningsbøye havner ut i rom sjø for åpen scene. Et eksempel på dette er Gerald Fords notoriske utsagn fra 1976 om at Sovjetunionen ikke dominerte Øst-Europa.

Debattene er ikke noe selvforherligende enmannsshow slik som landsmøtene. Man kan ikke gjemme seg for motstanderens verbale angrep. Hver minste detalj er derfor gjenstand for inngående forutgående forhandlinger mellom partiene. Skal kandidatene stå eller sitte? Vil man ha folkemøteformat? Hvor lang svartid har man, og tillates replikker? Hvilke temaer skal tas opp? Skal kandidatene håndhilse foran på scenen før debatten? Et slikt håndtrykk kan godt inntreffe i natt siden kandidatene er nokså jevnhøye.  Mellom John McCain og den langt høyere Obama var håndtrykket en sensitiv sak.

Debattene er antakelig Romneys siste realistiske mulighet for egenhendig å orkestrere sitt comeback frem til valgseier. Vinner han ikke debattene er han avhengig av en ekstraordinær hendelse utenfor hans egen kontroll. Det er helt avgjørende at Romney unngår tabber og sleivete formuleringer som han tidligere har vært disponert for. Disse har dog inntruffet mest når Romney har improvisert. Imidlertid er ingen politiker immun mot skandaler, ei heller Obama. En saftig utroskapsavsløring eller korrupsjonsskandale i løpet av oktober, og Obama er ferdigkjørt. En annen mulighet for Romney er at en storstilt internasjonal krise oppstår, som Obama fomler fullstendig til. De mest aktuelle arnestedene for en slik krise er Kina, Russland eller Midtøsten. Vi husker krigen i Georgia i august 2008.

Hva skal man se etter når man benker seg foran TV-en for å se debattene? Det kan ikke stikkes under stol at de fleste debatter går i glemmeboka. Ingen briljerer, ingen dummer seg ut. Tidvis vil ingen av de fire debattene inneholde noe som blir husket særlig lenger enn til valgdagen. Men innimellom skjer det noe skjellsettende som får innflytelse på valgresultatet, eller kommende presidentdebatter.  Debattanalyse er derfor jakten på det magiske øyeblikket, og det har vært en del slike oppigjennom. Bush senior så på klokka mens en bekymret velger stilte spørsmål om arbeidsledighet, og en arrogant Al Gore okket seg og stønnet oppgitt da Bush junior fomlet med sine svar. Mye tyder på at Gore påførte sitt kandidatur banesår under debattene i det rekordjevne valget i år 2000. Arroganse er livsfarlig i amerikansk politikk, og er en fallgruve for begge kandidatene i natt.

TV-debatt er like mye TV som det er debatt. Det rent visuelle er veldig viktig. Et godt tips for å forstå hvem som vinner er å skru ned lyden i et par minutter. Da får man et tydeligere inntrykk av kroppsspråk, fremtoning og maktforholdet debattantene imellom. I tillegg gir det et innblikk i hvordan de mange som er under middels interessert i politikk opplever debatten. For mange velgere er ordene og argumentene bakgrunnsstøy som i begrenset grad påvirker hvem de synes vinner debatten. Debattene har et snev av en popularitekonkurranse.  Samtidig er det en mann-mot-mann duell. Hvem tar kommandoen og ser ut som en president? Kort sagt: den som ser ut som vinneren, pleier å være vinneren.

Den første skjellsettende TV-debatten gjennom tidene illustrerer betydningen av det visuelle godt. Richard Nixon argumenterte godt for seg i 1960. John F. Kennedy så derimot ung, vital og energisk ut sammenlignet med en svett og sliten Nixon. Velgere som så debatten på TV mente Kennedy vant, mens radiolytterne anså Nixon for å være debattvinneren. Og selve valget? Det vant TV, jeg mener, Kennedy. Moderne amerikanske presidenter ser alltid godt ut, med skuespiller-sjarmøren Ronald Reagan i spissen. Den krokete nesa til Abraham Lincoln hører i dobbelt forstand historien til.

Reagan er nok den som mer enn noen annen har preget debattformatet. Han benyttet TV-debattene som en scene. Med en enkelt morsomhet slo han all lufta ut av de kritiske røster som mente han var for gammel til å fortsette som president i 1984. Reagan svarte elegant: «Jeg kommer ikke til å utnytte det politisk, at min motkandidat er så ung og uerfaren». Selv motstanderen Walter Mondale brast ut i hjertelig latter. Smilet vedvarte trolig ikke, ettersom han gikk hen og tapte samtlige stater, bortsett fra sin hjemstat Minnesota.

Å smile er viktig. John McCains smil var kjølig og kaldt i debattene forrige valg. Han fremsto litt som en bitter gammel mann. Obama har derimot et pent smil, det samme har Romney. Men når Romney blir irritert glir han av og til ut i et foraktfullt, overbærende og nedlatende smil. Det bør han unngå i natt, spesielt hvis smilet akkompagneres av en falsk latter. Romney må heller ikke gjenta bedriften fra primærvalget med å tilby veddemål på direkten på 10 000 dollar, lommerusk for mangemillionæren. En bedre strategi vil være å få Obama litt forbannet, uten å virke for frekk. Mange eldre i USA er litt lettskremte overfor sinte svarte menn, og pensjonistene bor i hopetall i valgets kanskje viktigste stat: Florida. Slik det ser ut nå er Romney helt avhengig av å vinne den folkerike solskinnsstaten.

Det blir spennende å se om nattens debatt byr på velkjent retorikk i ny drakt. I helgen sa Romney til TV-kanalen ABC at han var fristet til å bruke Reagans effektive strofe, som ble brukt både mot Jimmy Carter og mot Mondale: «There you go again». Spørsmålet blir om Romney har glimt nok i øyet til å levere parafraser av Reagan-retorikken. Svaret får vi muligens i natt.  Romney må dog passe seg for å trekke sammenligninger med en storhet som Reagan for langt. Da kan Obama omformulere den dødeligste nedsablingslinjen fra debatthistorien, levert av Lloyd Bentsen til Dan Quayle i 1988, «Guvernør Romney, du er ingen Ronald Reagan».

Teksten ble trykket som kronikk i Dagbladet 3. oktober, 2012.

Gangnam Style: Keep your day job!

If the most dire predictions for the US military come to pass as a result of the process of sequestration (on which a proper blog post next week), downsizing may lead to an increasing number of military personnel flooding the job market. Luckily, a number of them have been gaining valuable work experience in a related field, as video and music stars. Enjoy your friday….Gangnam Style!!! [Read more…]

Baseball and Politics

It’s likely that most of the members of Congress grew up with baseball, and have the same kinds of childhood memories of the game as I do. Perhaps its time they started playing politics in the same way.

[Read more…]

Økonomisk fremgang eller tapt drøm?

Mens det rapporteres om en positiv trend i amerikansk økonomi, viser en langsiktig utvikling at den amerikanske drømmen er på usikker grunn.  [Read more…]

Inequality undermines democracy!

This is the final sentence of a powerful essay by journalist George Packer in the latest issue of Foreign Affairs. In Norway, such a statement will often be met with nods of agreement. In the United States, however, it often inspires fears of socialist policies bordering on totalitarianism and forcible government income redistribution. Especially – and curiously – from those on the lower end of the income scale that one might expect to join the Occupy Wall Street protests rather than a local Tea Party group. Regardless, Packer is convinced that the US is in a political death spiral, and asks, as the Talking Heads once did: “well, how did I get here”? [Read more…]

Økonomisk uføre og populistbevegelser

Helt siden 1970-tallet har store deler av den amerikanske befolkningen hatt nedgang i sin reallønn. Samtidig har lederne i de større bedriftene mer enn firedoblet sin realinntekt. Det siste bevis for den stadig skjevere lønnsutvikling, og de enorme økonomiske forskjeller den skaper, kom i en artikkel som ble offentliggjort i mandagens utgave av New York Times.

Med basis i tall fra US Census Bureau slås det fast at median husholds inntekten i USA har gått ned med 6,7 prosent i perioden fra juni 2009 til juni 2011. I betydelig grad henger dette sammen med en arbeidsledighet på 9,1 prosent som viser få tegn til å bli redusert. Det har nå utviklet seg dithen at ungdomsgenerasjonen må innstille seg på å få det dårligere økonomisk enn sine foreldre. Den amerikanske drømmen med sin vekt på at alle i utgangspunktet skal ha samme mulighet til lykkes og til økonomisk fremgang fremstår mer og mer uoppnåelig for stadig flere. Dermed begynner en viktig del av limet i det amerikanske samfunnet å forvitre. Og en tiltagende frustrasjon setter sitt bestemte preg på USA. [Read more…]

Texas Tornado

Kun få dager etter at han kastet seg inn i kampen om den republikanske presidentnominasjonen, har Rick Perry rast frem som den reneste «Texas tornado».  Med en mediedekning av det sjeldne slaget og uttalelser som tar pusten av de fleste, har han snudd opp ned på valgkampen. Fortsetter han å vise slike valgkampegenskaper, og viser han også kompetanse og kunnskaper i de kommende debattene kan nominasjonen være hans, nesten før stemmegivningen tar til. Romney står i fare for bokstavelig talt å bli blåst politisk overende.

Stilt overfor denne mulighet begynner deler av den republikanske eliten nå å kaldsvette. På den ene siden er de redd for at Perry kan påføre partiet et skikkelig nederlag. Men enda verre er trolig tanken på at han kanskje går bort å blir USAs neste president. For dette er en politiker som virkelig mener det han sa i sin lanseringstale, nemlig at han vil arbeide dag og natt som president for at Washington skal ha så liten innflytelse over folks liv som mulig. Det Perry har i tankene er at flere tiår preget av en stadig sterkere sentralmakt skal snus, og at delstatene og skal få økt innflytelse. I så fall snakker vi om en klursomlegging med enorme konsekvenser for den politiske maktfordeling i USA. Skjer det, vil den republikanske eliten – enten det dreier seg om lobbyistene på K Street eller finansfyrstene på Wall Street – også gå usikre tider i møte. Stilt overfor slike utsikter er det langt å foretrekke å ha en politisk vingeklippet Obama i Det hvite hus.

Derfor ser man at Perry allerede utsettes for sterke angrep fra Bush-folk som Karl Rove og ikke minst spres det nå rykter om at andre sentrale «seriøse» konservative politikere har begynt å revurdere sin tidligere negative holdning til å stille som presidentkandidat. I følge The Weekly Standard vurderer kongressrepresentant Paul Ryan mulighetene, og New Jersey guvernør Chris Christie er kanskje ikke lenger like kategorisk avvisende som før.  Skal disse stille, så haster det. Trolig må de være på banen i løpet av de neste tre-fire ukene.  Siden deler av eliten åpenbart misliker de eksisterende alternativene , skal det ikke utelukkes at ytterligere kandidater kommer til. Obamas stadig mer utsatte posisjon gjør det også mer og mer attraktivt å stille.

Men mye tyder på at Teaxas-guvernøren har truffet den høyrepopulistiske tidsånden i det republikanske partiet, og at hans enkle og handlekraftige stil er nettopp hva partiets kjernevelgere har ventet på. Kanskje har partiet nå endelig fått det man har etterlyst i snart 25 år, nemlig en ny Ronald Reagan. Hvis Perrys politiske momentum opprettholdes, går det heller ikke lenge før han har sugd opp store deler av det resterende markedet for tilgjengelige valgkampmidler. Også derfor må Ryan og andre ta en rask beslutning. Det meste taler imidlertid for at de allerede er for sent ute og partieliten må feste sin lit til Mitt Romney for å stoppe virvelvinden fra Paint Creek.

Hodepine for Bachmann

Michelle Bachmann får medfart i media, men gjør det for tiden bra på meningsmålingene.

Det var et friskt pust å få inn en fargerik kvinnelig kandidat som Michelle Bahcmann i et ellers noe tamt felt av republikanske presidentkandidater. Men når man kaster seg på den ville valgkampskarusellen må man holde seg godt fast. Medias oppgave er å gå kandidatene nøye etter i sømmene. For grunnleggeren av Tea Party-grupperingen i representantenes hus har det gått slag i slag. Mange har vært opptatt av Bachmanns konservative kristne religionsutøvelse. Hennes synspunkter rundt kurering av homofili har spesielt vakt oppsikt. Hun blandet også litt i hop cowboyhelten John Wayne med massemorderen John Wayne Gacy. Verre er det nok at hun tidvis blir portrettert som lite etterrettelig med fakta.

[Read more…]

TV-nyheter i USA

PBS Newshour med Jim Lehrer i spissen leverer alltid et gjennomsolid program på hverdager klokken syv.

I forrige uke ble verdien av amerikanske høyre-lenende medier slik som Foxnews og Wall Street Journal debattert på nyemeninger.no . Et vesentlig skille går mellom å like innholdet i en nyhetskilde og å anse den som nyttig for å få innsikt i USAs høyreside. Det siste året har jeg tilbrakt 4 måneder i Washington D.C., og noe av det jeg lærer mye av under disse oppholdene er å se veldig mye nyheter på TV. Man plukker opp et bredt spekter av ulike politiske strømninger når man jevnlig følger USAs 24/7 nyhetskanaler. Cable News-segmentet består primært av tre kanaler. Fox til høyre, MSNBC til venstre og CNNs USA-sendinger posisjonert et sted imellom disse. Man kan fylle hele dager med å følge disse, og ettersom jeg i perioder har gjort akkurat det, så er her min perfekte nyhetsdag på amerikansk TV.

Skal man ha på nyhetene mens man står opp så har jeg en klar favoritt. Programmet Morning Joe er klart mer seriøst enn Fox and Friends, som er mer klassisk frokost-tv. Programmet ledes av en duo der Joe Scarborough med fartstid i det republikansk partiet sørger for å balansere den venstreliberale bias som MSNBC ellers står for. La det være sagt, venstreorientering i USA ligger nesten aldri til venstre for det partiet Venstre står for her i Norge. Utover dagen daler derimot MSNBC markant i kvalitet. Dagtidsnyheter mener jeg CNN er best på. De har et spesielt godt håndlag med det å rapportere live om store internasjonale kriser. CNNs direktesendininer om krisen i Japan og i Midtøsten tidligere i år gikk utenpå det Fox og MSNBC presenterte.

Når arbeidsdagen er omme er derimot CNN parkert litt på sidelinja. De klarer ikke lage spenstige, fengende programmer om den politiske hverdagen. Hverken Wolf Blitzer, John King eller Anderson Cooper makter å levere toppkvalitet til det amerikanske markedet i hverdagen. Selv om Cooper er litt på offensiven om dagen. Holder derimot Obama en tale eller det er valg, så er CNN tilbake i førersetet. I slike sammenhenger er nok min favorittanalytiker CNNs Chief Political Analyst Gloria Borger. Hun har vanligvis et friskt, genuint uavhengig og veloverveid perspektiv på amerikansk politikk. Når hun flankeres av David Gergen stiller CNN veldig sterkt, slik som da de kritiserte Obamas seneste pressekonferanse.

Men på vanlige dager fra klokken 5 og utover er det Fox som dominerer. Glenn Beck, som nå har gitt seg, har trukket massivt med seere med tanke på at showet hans gikk mellom 5 og 6. Mannen er krakilsk, men han klarte definitivt å underholde, man måtte se på. Klokka 6 begynner kanskje Fox sitt mest upartiske program: Special Report with Bret Baier. Dette programmet er rett og slett bra. Det er solid nyhetsdekning, med kun en ørliten touch høyreagenda. Men det etterfølges av det jeg mener er USAs beste nyhetsprogram på TV. Vi må flytte oss ut av betal-tv og over på folkeopplysningskanalen PBS. PBS Newshour fra 7 til 8 er et fantastisk godt dybdeprogram om en 4 til 6 av de viktigste historiene i nyhetsbildet den dagen. Skal man kun se ett program, så er dette det riktige valget.

Etter dette bør man bytte tilbake til Fox for å få med seg The O’Reilly Factor. Dette showet er enormt viktig for grasrota på høyresiden i amerikansk politikk. Personlig streamer jeg Bill O’Reillys to minutters åpningskommentar  (Talking points Memo) på en daglig basis. Dette er et slags nervesenter for hva konservative i USA mener. Tidvis er innpakningen veldig konservativ, noe brysk og krisemaksimerende. Men grunnholdningene hos det mest populære programmet på kabelnyhets-tv gjennom en årrekke er klart toneangivende for hva vanlige amerikanere mener. Programmet er tydelig populistisk innrettet og søker aktivt å reflektere det vanlige folk står for. Spesielt severdig er det når O’Reilly og Jon Stewart diskuterer en sjelden gang går løs på hverandre verbalt.

Dersom man har fått nok TV så er klokken 9 det rette tidspunktet for å bevege seg ut blant folk. Hannity på Fox er blant de dårligste programmene på kanalen til tross for høye seertall. Etter min mening er det stort sett reaksjonær smørje. En perfekt nyhetstv-kveld vil her svitsje over på MSNBC. Der tar Rachel Maddow over med et show som gir et svært godt innblikk i hva som opptar venstresiden i USA. Det er her verdt å merke at venstresiden dikterer politikken langt sjeldnere enn høyresiden i USA. The Rachel Maddow Show er per i dag den største utfordreren til Fox. Hun har det 13.mest sette programmet på kabelnyhetene. De tolv programmene foran henne på listen går alle på Fox. Det inkluderer også det syvende mest sette programmet som er reprisen av The O’Reilly Factor som klokken 11 pm trekker over 1,3 millioner seere. Hvilken maktdemonstrasjon.

Klokken har blitt 10 og det er siste sjanse for å få noe annet enn TV ut av dagen. Heldigvis kommer et av Fox sine beste programmer på, så man kan trygt zappe tilbake til dem. On the Record ledes av en dame med eksepsjonelt gode intervjuegenskaper. Greta van Susteren er utrolig god til å stille tøffe spørsmål på en respektfull måte. Showet er verdt å få med seg og blant de mest upartiske på Fox. De vanlige store Tv-kanalenes kveldnyheter kan også være verdt å skjele til i ny og ne. Men der blir det litt mye uvær, kjedekollisjoner og dyr på avveie som the Onion her karikerer. søndagsnyhetene på formiddagen er derimot de store nettverkene  i en klasse for seg. Hvis man ikke skal innvilge seg en hviledag – også fra nyheter – så anbefales NBCs Meet the Press og CBS’ Face the Nation. Imidlertid tar ABCs This Week stadig innpå disse ledet an av stjernejournalisten Christiane Amanpour som gikk over fra CNN.

Burgerkrig på Vestfronten

Burger må man ha. Men hvilken?

Denne saken om burgere fra fredagens LA Times er verdt å få med seg. USAs fjerde største avis på papir var tidligere en meget god avis. Imidlertid har et svært kontroversielt eierskifte redusert LA Times’ anseelse, og avisen har vært gjennom en konkurs. Da jeg forleden etterspurte en papirkopi hos min lokale avisforhandler, fikk jeg høre en opphetet lekse om at avisen nå var umulig å oppdrive på østkysten. Idioten av en eier har kjørt en fin avis rett i grøfta var budskapet. I årene etter 9/11 hadde LA Times god dekning av krigen mot terror, blant annet med et eget kommentarbilag på søndager kalt Opinion.

Dagens sak fanget min interesse fordi den illustrerer fire amerikanske særtrekk. Bilbruk, kommersialisme, hamburgeren og regional rivalisering. Historien er enkelt og greit at hamburgerkjeden 5 Guys har begynt å satse på vestkysten, en kommersiell utvidelse fra øst til vest. Da blir det burgerkrig! Man aner gjennom hele LA Times-saken en skepsis til denne østkystkjeden som vil stjele markedsandeler fra The Golden States egen In-N-Out-Burger. 5 guys er en suksesshistorie som begynte i Washington. Landet for øvrig er litt skeptiske til landets hovedstad. Det samme gjelder Sør California. SoCal livsstilen harseleres jevnlig med. De er litt for eplekjekke, litt for mye Hollywood og Beach Boys. Pampene i fra New England, bøndene fra midtvesten samt hillbillyene og de over-religiøse fra sørstatene er også del av USAs betydelige regionale rivaleri. Glem heller ikke Texas.

5 Guys og In-N-Out er eksempler på fast food plus kategorien. Relativt lav pris men litt høyere kvalitet enn de rene fastfoodkjedene som Burger King og McDonalds. Kvalitetsmessig ligger 5 Guys også litt over Wendy’s, hvis klassiske reklame fra 80-tallet har blitt et standarduttrykk, også i politikken. Where’s the beef? Hvor mye kjøtt man får for penga er alltid viktig i USA. Imidlertid har en ny trend med mindre strømlinjeformede ‘one size fits all’ produkter gjort seg gjeldende. Dette er spesielt synlig på ølmarkedet. Tidligere dominerte gigantiske bryggerier totalt. Amerikansk øl ble jevnlig sjikanert blant annet av Monthy Python. Mikrobryggeri-revolusjonen har resultert i at man ofte finner et bredt utvalg av ulike øltyper i mange barer og restauranter. Alt smaker ikke lenger likt.

Restaurant- og barbesøk (beklageligvis) starter og slutter gjerne med en biltur i USA. Handleturen, vennebesøk, arbeids- og skoleveien og de fleste andre ærender involverer bilen. På landsbygda finnes naturligvis ingen alternativer. I liberale storbyer som New York, Chicago og Washington finnes konkurransedyktig kollektivtrafikk, men ikke i LA. Los Angeles er bilbyen fremfor noen. Englenes by har et uendelig digert veinett som er helt ufremkommelig i uten bil. Da jeg bodde i LA som tiåring i 1986 kom jeg meg knapt over gata til fots. Videre visste man alltid når det var søndag, for da dekket ikke smoggen San Bernadino-fjellene. Og nettopp bilbruk er grunnen til at LA Times mener 5 guys sin inntreden i det californiske markedet blir vanskelig. Østkyst-tomsingene har jo ikke vett til å sette opp drive-through- fasiliteter til restaurantene sine. Noe så amatørmessig?