Fra Reagan til Romney

Skal Mitt Romney vinne presidentdebatten er Ronald Reagan rette mann å lære av.

I natt går den første av USAs presidentdebatter av stabelen. De to partienes ubestridte ledere møtes til intens politisk tvekamp, i et verbalt basketak om å bli verdens mektigste mann. Tidvis overbeviser en kandidat og tar hjem seieren, men like ofte gjør noen seg bort, og besegler sin egen skjebne. Dette er marerittet for valgkamp-strategene, at deres kandidat uten sufflør eller redningsbøye havner ut i rom sjø for åpen scene. Et eksempel på dette er Gerald Fords notoriske utsagn fra 1976 om at Sovjetunionen ikke dominerte Øst-Europa.

Debattene er ikke noe selvforherligende enmannsshow slik som landsmøtene. Man kan ikke gjemme seg for motstanderens verbale angrep. Hver minste detalj er derfor gjenstand for inngående forutgående forhandlinger mellom partiene. Skal kandidatene stå eller sitte? Vil man ha folkemøteformat? Hvor lang svartid har man, og tillates replikker? Hvilke temaer skal tas opp? Skal kandidatene håndhilse foran på scenen før debatten? Et slikt håndtrykk kan godt inntreffe i natt siden kandidatene er nokså jevnhøye.  Mellom John McCain og den langt høyere Obama var håndtrykket en sensitiv sak.

Debattene er antakelig Romneys siste realistiske mulighet for egenhendig å orkestrere sitt comeback frem til valgseier. Vinner han ikke debattene er han avhengig av en ekstraordinær hendelse utenfor hans egen kontroll. Det er helt avgjørende at Romney unngår tabber og sleivete formuleringer som han tidligere har vært disponert for. Disse har dog inntruffet mest når Romney har improvisert. Imidlertid er ingen politiker immun mot skandaler, ei heller Obama. En saftig utroskapsavsløring eller korrupsjonsskandale i løpet av oktober, og Obama er ferdigkjørt. En annen mulighet for Romney er at en storstilt internasjonal krise oppstår, som Obama fomler fullstendig til. De mest aktuelle arnestedene for en slik krise er Kina, Russland eller Midtøsten. Vi husker krigen i Georgia i august 2008.

Hva skal man se etter når man benker seg foran TV-en for å se debattene? Det kan ikke stikkes under stol at de fleste debatter går i glemmeboka. Ingen briljerer, ingen dummer seg ut. Tidvis vil ingen av de fire debattene inneholde noe som blir husket særlig lenger enn til valgdagen. Men innimellom skjer det noe skjellsettende som får innflytelse på valgresultatet, eller kommende presidentdebatter.  Debattanalyse er derfor jakten på det magiske øyeblikket, og det har vært en del slike oppigjennom. Bush senior så på klokka mens en bekymret velger stilte spørsmål om arbeidsledighet, og en arrogant Al Gore okket seg og stønnet oppgitt da Bush junior fomlet med sine svar. Mye tyder på at Gore påførte sitt kandidatur banesår under debattene i det rekordjevne valget i år 2000. Arroganse er livsfarlig i amerikansk politikk, og er en fallgruve for begge kandidatene i natt.

TV-debatt er like mye TV som det er debatt. Det rent visuelle er veldig viktig. Et godt tips for å forstå hvem som vinner er å skru ned lyden i et par minutter. Da får man et tydeligere inntrykk av kroppsspråk, fremtoning og maktforholdet debattantene imellom. I tillegg gir det et innblikk i hvordan de mange som er under middels interessert i politikk opplever debatten. For mange velgere er ordene og argumentene bakgrunnsstøy som i begrenset grad påvirker hvem de synes vinner debatten. Debattene har et snev av en popularitekonkurranse.  Samtidig er det en mann-mot-mann duell. Hvem tar kommandoen og ser ut som en president? Kort sagt: den som ser ut som vinneren, pleier å være vinneren.

Den første skjellsettende TV-debatten gjennom tidene illustrerer betydningen av det visuelle godt. Richard Nixon argumenterte godt for seg i 1960. John F. Kennedy så derimot ung, vital og energisk ut sammenlignet med en svett og sliten Nixon. Velgere som så debatten på TV mente Kennedy vant, mens radiolytterne anså Nixon for å være debattvinneren. Og selve valget? Det vant TV, jeg mener, Kennedy. Moderne amerikanske presidenter ser alltid godt ut, med skuespiller-sjarmøren Ronald Reagan i spissen. Den krokete nesa til Abraham Lincoln hører i dobbelt forstand historien til.

Reagan er nok den som mer enn noen annen har preget debattformatet. Han benyttet TV-debattene som en scene. Med en enkelt morsomhet slo han all lufta ut av de kritiske røster som mente han var for gammel til å fortsette som president i 1984. Reagan svarte elegant: «Jeg kommer ikke til å utnytte det politisk, at min motkandidat er så ung og uerfaren». Selv motstanderen Walter Mondale brast ut i hjertelig latter. Smilet vedvarte trolig ikke, ettersom han gikk hen og tapte samtlige stater, bortsett fra sin hjemstat Minnesota.

Å smile er viktig. John McCains smil var kjølig og kaldt i debattene forrige valg. Han fremsto litt som en bitter gammel mann. Obama har derimot et pent smil, det samme har Romney. Men når Romney blir irritert glir han av og til ut i et foraktfullt, overbærende og nedlatende smil. Det bør han unngå i natt, spesielt hvis smilet akkompagneres av en falsk latter. Romney må heller ikke gjenta bedriften fra primærvalget med å tilby veddemål på direkten på 10 000 dollar, lommerusk for mangemillionæren. En bedre strategi vil være å få Obama litt forbannet, uten å virke for frekk. Mange eldre i USA er litt lettskremte overfor sinte svarte menn, og pensjonistene bor i hopetall i valgets kanskje viktigste stat: Florida. Slik det ser ut nå er Romney helt avhengig av å vinne den folkerike solskinnsstaten.

Det blir spennende å se om nattens debatt byr på velkjent retorikk i ny drakt. I helgen sa Romney til TV-kanalen ABC at han var fristet til å bruke Reagans effektive strofe, som ble brukt både mot Jimmy Carter og mot Mondale: «There you go again». Spørsmålet blir om Romney har glimt nok i øyet til å levere parafraser av Reagan-retorikken. Svaret får vi muligens i natt.  Romney må dog passe seg for å trekke sammenligninger med en storhet som Reagan for langt. Da kan Obama omformulere den dødeligste nedsablingslinjen fra debatthistorien, levert av Lloyd Bentsen til Dan Quayle i 1988, «Guvernør Romney, du er ingen Ronald Reagan».

Teksten ble trykket som kronikk i Dagbladet 3. oktober, 2012.

Advertisements

Eastwood og post-truth politics

Det er neppe en nyhet at politikere utviser en viss fleksibilitet med fakta, ikke minst under en valgkamp. Noen observatører begynner likevel å ane at noe er blitt annerledes i år. Kandidatene bryr seg enda mindre om sannheten. Den vanlige stråmannen er blitt erstattet av den tomme stolen til Clint Eastwood. [Read more…]

Rause Romney

Romney leverte en god tale i går som kan hjelpe ham i fortsettelsen.

I går avsluttet Romney republikanernes landsmøte med en optimistisk og god tale. Talen var kanskje Romneys beste så langt, og han lyktes fordi han la den første stenen for å ta tilbake kontrollen over sitt eget image. Tunge negative reklamer fra Obama-kampanjen har så langt diktert deler av folks oppfatninger om Romney. Det første grepet i en lang prosess mot å få eierskap til eget image har begynt. Talen traff i tone og tok opp mange av de riktige temaene.

Romney kom tidlig inn på en optimistisk ideologisk sekvens der immigrant-mentaliteten og USAs frihetsfokus stod sentralt. Etter hvert snakket han mer om sin egen bakgrunn. Han portretterte seg selv via andre, et smart trekk for ikke å virke selvsentrert. Historien om hans fars roser til moren var unektelig rørende. Så snakket han om kvinner, en velgergruppe han må få bedre grep om. Utover i talen kom en tydelig Reaganesque bit der han ba alle spørre seg selv om de har det bedre nå, enn for fire år siden. Så fulgte valgløfter om å skape jobber. Og helt til slutt, noen høystemte avsnitt om «that United America», som paradoksalt nok minnet om Obamas gjennombruddstale i Boston i 2004. Romney gikk da opp i stemmeleie og viste taleregenskaper som går utover hva jeg har sett av ham tidligere.

Romney fremsto som raus i går. Dette er viktig da han har blitt svertet som en kapitalisthai, en åtseleter som kjøper nedleggingstruede selskaper, og sender dem utfor stupet for egen profitt. Romney har blitt sett på av mange som litt kald, veldig rik, gjerrig, distansert, og hensynsløs. I går klarte han å fremstå som raus helt fra starten, og det virket oppriktig. Han åpnet med å hylle sin makker Paul Ryan. At han snakket pent om kona Ann er helt programmessig, men han tok seg også tid til å hylle nylige avdøde Neil Armstrong.

Et innslag av raushet kunne faktisk også anes innimellom all kritikken av Obama. Han sa han skulle ønske Obama hadde lyktes, for det hadde vært best for Amerika. Videre ga han en kort og etterrettelig fremstilling av Obamas største utenrikspolitiske triumf, at han fikk has på Osama bin Laden. Romney viste storsinn i det som for ham er en seierens time, han virket målrettet og fokusert, men ikke aggressiv. Han bidro positivt til å bedre sin «likeability» blant USAs velgere.

Skulle Romney vinne valget kan det hende talen i går kan fremstå som et vendepunkt i en snuoperasjon fram mot valgseier. Det er dog viktig å huske at det var en ren parademarsj foran egne partifeller som fant sted i Tampa i går. Det blir som en fotballkamp med kun et lag på banen, en form for politisk gruppeonani. Den store utfordringen som ligger foran Romney er presidentdebattene. Det er ofte her det store slaget virkelig står. Mange mener at det var i debatten i Wake Forest at Bush vant, og Gore tapte, det superjevne valget i 2000. Romney har med talen skaffet seg et litt jevnere utgangspunkt før debattene. Men han er fortsatt på defensiven, spesielt om man ser på meningsmålingene i vippestatene som avgjør valget.

Akin-misæren

Her gir Akin en kommentar som trolig koster ham hans politiske karriere.

En intrikat sak er under oppseiling i Missouri akkurat nå. Republikanernes Todd Akin har kommet med de villeste fornedrende utsagn om abort og voldtekt. Det inneholdt et uvitenskapelig utsagn om at kvinners kropp har evne til å blokkere befruktning dersom det er snakk om en virkelig voldtekt. De mørkeste av holdninger kommer innimellom til overflaten i politikken, men her leder det til en mindre krise i det republikanske partiet, som kan vokse seg større.

Det må nå en rettslig instans inn dersom Akin skulle ønske å trekke sitt kandidatur. Hele det republikanske partiet forstår at Akin kommer til å tape, og de store valgkampfinansiererne har trukket sin støtte. Men Akin nekter å gi seg, og beskrives som noe av det staeste mann kan finne i amerikansk politikk. Romney selv, er blant de Akin nå ignorerer signalene fra.

Denne saken er av stor viktighet av minst tre grunner. For det første stiller Republikanerne med en så godt som sjanseløs kandidat i et av de viktigste senatsracene til høsten. Det skal mye til at Republikanerne klarer å få flertall i senatet dersom McCaskill og demokratene beholder setet fra Missouri. Men når fasiten telles opp etter valget kan det også godt hende at selv med Missouri-setet ville ikke Republikanerne nekte Demokratene senatsflertall.

Det som er verre er innflytelsen denne hendelsen kan få på presidentvalget. Demokratene angriper tidvis Republikanerne for det de hevder er GOPs «war on women». I Akin har de fersk empiri, og en hoggestabbe de kommer til å hugge løs på fram til November, om ikke man får skjøvet Akin til side. Jeg synes jeg hører det: La oss diskutere sosiale spørsmål med «the party of Akin!». Så lenge Akin er med, er sjansene større for at kvinners rettigheter og abortspørsmålet også vil figurere på agendaen. Det er i utgangspunktet vanskelige saker å diskutere for GOP, men med Akin «på laget» havner man på defensiven fra start.

At alle vettuge krefter i partiet fordømmer hans uttalelser er bra og riktig, men det vil ikke stagge demokratenes kritikk, og neppe medienes heller. Hendelsen demonstrerer med tydelighet den uregjerlighet som råder ytterst til høyre. Romneys lederskap går også på en prestisjesmell om ikke han evner å få sin vilje gjennom. Til sist kan nevnes at Paul Ryan, i motsetning til Romney, er meget tydelig på sin strenge abortmotstand. Han er nok innenfor normalen i tungt konservative kretser i USA. Men hans posisjoner blir også fort et tema når man ser hva de som er litt lenger ut enn ham klarer å si om saken.

Denne verkebyllen vokser nå på en daglig basis. Klarer Republikanerne å løse den før kostnadene blir enda større? Denne saken bør løses innen nominasjonsmøtet neste uke, ellers kommer spissede spørsmål fra media garantert. Som Krauthammer sa på Fox News i går: «There’s enough stupidity in Congress»

En endimensjonal kampanje

En viktig artikkel ble trykket i Wall Street Journal i går. Som tidligere nevnt er dette en kilde man bør konsultere jevnlig for å få innsikt i hva som beveger seg på høyresiden i USA. Lederartikkelen er et massivt angrep på Romney og hans kampanje. Det gir nok en emmen bismak, ettersom pengeinnsankingen har vært gledelig god for Romney i det siste. WSJ-artikkelen indikerer at påstandene fra primærvalgkampen om at Romney ikke er konservativ nok,  på ingen måte er lagt døde.

WSJ langer ut mot Romney. De synes han er feig og at han ikke tør å slå tilbake mot Obama-kampanjens angrep på ham. Det som forarger dem aller mest er at han til dels har lagt helsereformen brakk som valgkampsak. Grunnet sin egen reform i Massachusets har Romney alltid vært i en dårlig posisjon til å kjøre Obama på helsereform-saken. Men når han valgte å betrakte bøtene for å nekte å kjøpe helseforsikring som nettopp bøter, og ikke en skatt, så mener WSJ at han gir ved dørene. Han aksepterte dermed i noen grad Obama-kampanjens terminologi etter høyesterettskjennelsen om Obamacare. Romney skjønte blunderen og har reversert dette standpunktet siden. Dermed kan New York Times på lederplass i dag portrettere ham som en flip-flopper. En politisk værhane som snur kappen etter vinden. Når budskapet fremstår så utydelig kan forandringer i kommunikasjonsenheten i valgkampteamet være aktuelt.

Denne saken er viktig fordi republikanske velgere er meget opptatt av helsereformen, og ønsker hele eller deler av den reversert. I en og samme vending har Romney spilt seg selv ytterligere ut over sidelinjen på helsereform-saken. Samtidig som han misset en sjanse til å poengtere at Obama øker skattene for middelklassen, en velgergruppe styrtrike Romney allerede har problemer med å begeistre. Fra et republikansk ståsted slipper skatteheveren Obama unna.

Obama er på offensiven om helsereform akkurat i øyeblikket. Romney må passe seg så han ikke ender opp med en endimensjonal kampanje. Hvis ikke Romney klarer å gjøre helsereform og skattenivået til gode valgkampsaker for seg, så står han snart igjen med bare økonomien. Romney kan vinne til tross for dette, ettersom økonomien er den klart viktigste saken i høstens valg.

Men kan han slå Obama hvis han må hinke på ett økonomibein hele oppløpssiden? Romney trenger flere ben å stå på, han må trolig ha noe mer enn bare økonomisk CEO-tyngde. Utenrikspolitikken er av liten betydning, men også den er utvilsomt i Bin-Laden dödarens favør. Som person er Mitt ikke mer populær enn Obama. Amerikanere flest liker Obama, det er politikken hans mange av dem opponerer mot. Romney må finne måter å utnytte dette på, og forleden angrep han politikken snarere enn Obama i intervju hos CBS News.

Til sist har vi de sosiale verdispørsmålene, som var vesentlige for den vellykkede Bush-kampanjen. Men her finner Romney trolig heller ikke en god vinnersak. Fokus på verdispørsmål blir oftest en religionstung debatt i USA, og jeg har vondt for å se at Mormoner-kortet blir et ess i Romneys erme.

Det er lenge til valget, men Romney må komme opp med noe mer enn økonomi, økonomi, økonomi, stupid. WSJ har sendt Romney en kraftig påminnelse om at man foreløpig ikke ser konturene av en vinnerformel for hans kampanje, og at de konservative ingen lunde vil stilltiende akseptere en politisk venstremanøvrering inn mot det velgerrike sentrum av amerikansk politikk.

Senatet taper Lugar

Senator Dick Lugar (venstre) sammen med tidligere senator Sam Nunn.
 

I går ble det klart at det amerikanske senatet kommer til å miste en av sine mest erfarne og kunnskapsrike medlemmer om utenrikspolitiske temaer. Dick Lugars mangeårig innsats på vegne av nasjonens sikkerhetsinteresser hadde dessverre blitt mindre relevant likevel. [Read more…]

Extreme Political Ideologies

 

This is a time of starkly differing ideologies clashing in the 2012 U. S. political arena. The U. S. state of Wisconsin is a focused microcosm of this national picture.  [Read more…]

En kamp om USAs sjel

Fremfor alt kan duellen mellom Obama og Romney fort utvikle seg til et generaloppgjør om USAs politisk-ideologiske hovedkurs, et oppgjør som kan vise seg å bli avgjørende for hvordan USA vil forsøke å bevare sin internasjonale lederrolle.

[Read more…]

Romney vinner

Den innflytelsesrike Kongressmann Paul Ryan gir Mitt Romney drahjelp i sin hjemstat Wisconsin.

I natt kan vi komme et langt stykke nærmere at Republikanernes primærvalgkamp er over. Avgjort  til Romneys fordel har det i praksis vært lenge. Muligens siden Michigan, eller Florida om man vil ta i. Spørsmålet er ikke hvem som vinner, men når de som ikke vinner velger å gi seg. Med mindre noe rart skjer på slutten vil Romney sikre seg tre nye seire i natt. To av dem (Maryland og DC) blir med store sifre, men resultatet blir tettere i Wisconsin.

Stater betyr mye, men antall delegater er i denne fasen vel så viktig. NYTimes mener Romney kan kapre opp mot 50 av Md. og DC sine 56 delegater. Han vil dra kraftig i fra i kveld. Neste runde er først om 3 uker. Da er det også Romney-vennlige stater han vil vinne enkelt slik som New York, Connecticut, Delaware og Rhode Island. Det eneste spørsmålet er om Santorum kan vinne sin hjemstat Pennsylvania. Santorum signaliserer at den staten er en must-win for ham, om han skulle overleve et tap i Wisconsin.

Noen har forvekslet racet vi ser med et jevnt race. Det er det ikke. Romney har en voldsom ledelse i delegater, og han får stadig bredere støtte i partiet. Det siste tar form av et jevnt tilsig av støtteerklæringer fra profilerte Republikanere. Valgrundene har i hovedsak vært jevne kun i stater der Romney har de dårligste forutsetningene. Dette gjelder spesielt i the Deep South der han ikke har vunnet en eneste stat. Men i det viktige Rustbeltet i Nord, øst for Mississippi-elven, har Romney gjort det bra.

Media snakker alltid opp racet – det er jo det som er spennende – men de kalde tallene tilsier at nå kan kun en juicy skandale frata Romney nominasjonen. Romney vinner i kveld, og han vinner nominasjonen. Men om han slår Obama? det er foreløpig helt åpent.

Obama og Tom Hanks-trikset

I sin nye valgkampfilm er Barack Obama en amerikansk legende, en redningsmann, en av USAs store presidenter. Hemmeligheten ligger i sjangeren. [Read more…]

Do speeches even matter?

In a Washington Post column this week, former speechwriter Michael Gerson bemoans Rick Santorum’s attacks on prepared speeches and the President’s use of a teleprompter. But do speeches have the political power ascribed to them?

[Read more…]

Nok en tapt matchball

Mitt Romney kunne brakt den republikanske nominasjonsprosessen til en relativt rask avslutning i går, men nok en gang misbrukte han en slik mulighet.

[Read more…]

Tilbake fra kanten av stupet

Mitt Romney vant primærvalgene i Arizona og Michigan. Spesielt gjennom seieren i Michigan reddet Romney ikke bare sitt eget kandidatur fra en ytterst uviss fremtid, han klarte også å trekke det republikanske partiet tilbake fra kanten av det politiske stup det nå befant seg på. [Read more…]

They’re watching: Data Mining and Politics

The marriage of technology and politics  has evolved dramatically. With modern statistical analysis techniques, electronic data sources and the explosion of social media, it’s pretty spooky what they already know about you.

[Read more…]

Romney og den gnagende mistanken

Hallvard Notaker, forsker ved Forum for samtidshistorie, UiO, er gjesteblogger på FokusUSA.

Mitt Romney greier ikke bli kvitt motstanderne sine, i alle fall er de der fortsatt. På de siste meningsmålingene ligger han til og med langt bak Rick Santorum i Michigan, der Romney vokste opp og hvor han må unngå å bli avvist av velgerne 28. februar.

Som en kommentator skrev:  «They don’t like him. They really don’t like him.»

Men hvorfor ikke?

Vi skal se etter ett av de mange mulige svarene i en av mine absolutte favorittbøker, See How They Ran av Gil Troy.

Troy arbeider seg gjennom hele USAs presidentvalghistorie, hele tiden på jakt etter de uskrevne reglene for hvordan en kandidat skal opptre. Analysen bygger på en enkel, men viktig innsikt: Det representative demokratiet forutsetter at velgerne stoler på den som skal velges.

Troy setter opp to idealer for folkets representanter. Kort fortalt kan de enten være de flinkeste eller de som likner mest på de som skal representeres. De flinkeste får styre fordi de vet best hva som er riktig, mens de ”likeste” får styre fordi de best vet hva vanlige folk trenger.

Enten kandidaten fremstiller seg som flinkest eller likest, så peker Troy på fallgruver. Begge er sårbare for anklager om at de ikke er den de utgir seg for.

Den likeste vil alltid mistenkes for å lyve om sin likhet og sin vilje til å kjempe for den jevne mann. Kanskje er han en demagog som pisker opp stemningen, for så å stikke unna alle pengene til seg selv? Newt Gingrich ble rammet av dette i Iowa og Florida da velgerne ble kjent med hans lukrative karriere som rådgiver i Washington.

Den flinkeste, han som skal få makten i hendene og bruke sine evner til hele nasjonens beste, kan bare få tillit dersom velgerne tror ham på at makten i seg selv ikke er målet. Han må være uten personlige ambisjoner, uten forfengelig ærgjerrighet. Han må nærmest påtvinges vervet han søker. Her ligger Romneys problem, om vi bruker Troy som analyseredskap. Velgerne frykter at han er en bedrager.

Velgerne har siden Romney først begynte sin presidentkampanje en gang i treårsalderen, mistenkt at han er mer opptatt av å bli president enn å få gjennomslag for sine prinsipper. Denne tvilen styrkes hver gang et nytt klipp dukker opp på youtube med en annen Mitt Romney enn den som reiser omkring i dag.

De siste ukene har han ved flere anledninger inntatt standpunkter eller ordlagt seg på en måte som har fått konservative velgere til å tvile på at han virkelig har tatt deres ideologi inn over seg.

Han har antydet at de fattigste kan få bli liggende i sikkerhetsnettet, til fortvilelse for konservative som mener at nettet i seg selv er en uting og at alle, ikke minst de fattigste, må være del av drømmen om sosial mobilitet. Han har uttrykt aksept for indeksregulert minstelønn, til hoderysting fra dem som ser på ordningen som kostnadsdrivende og overregulerende. Og på CPAC-konferansen nylig, omtalte han seg selv som ”severely” konservativ, omtrent som om ideologien var en sykdom. Det går en stund til ordet ”severe” blir seg selv igjen i amerikansk popkultur.

Romneys hovedargument er at han er dyktig. Han går for ”flinkest”, ikke ”likest”. ”I know the economy”, sier han. Det hjelper lite når det velgerne er utrygge på hva som befinner seg i mannens lunge, hjerte og nyrer. Har han ikke konservatisme i blodet?

Hva har han der, da?

Obamas vinnerinstinkt

Obama er en kjølig analytiker og har en velutviklet evne til å tilpasse seg skiftende politiske rammebetingelser. Det er disse egenskapene som gjør at hans sjanser til å vinne gjenvalg blir stadig bedre. [Read more…]

Citizens United: Valgfusk eller ytringsfrihet?

Effekten av høyesterettsdommen i  Citizens United rettssaken  om valgkampfinansiering begynner å synes. Mektige super PACs er i ferd med å forandre det politiske landskapet og President Obama har nå legitimert det. [Read more…]

Avgjørende Romney-seier

 Etter at Newt Gingrich vant stort i South Carolina ble primærvalget i Florida langt mer avgjørende enn man kunne ha tenkt seg på forhånd. Ny Gingrich-seier her ville gjort at Romneys kampanje var i alvorlig trøbbel, og det ville vært en reell mulighet for at Gingrich kunne vinne nominasjonen. Et slikt resultat ville fremstått som det rene marerittet for den republikanske partieliten.

Men gjennom sin brakseier i går har Romney nå gjenopprettet normaltilstanden i partiet, og han sitter igjen i førersetet for å vinne nominasjonen. Kanskje vil vi i ettertid også trekke den konklusjon at det var valget i Florida som avgjorde det hele. Gjennom sin seier, og ikke minst gjennom sin valgkamp i denne delstaten har Romney demonstrert flere viktige ting, som trolig kommer til å avgjøre nominasjonen.

For det første har han vist en fightervilje som mange trodde han manglet. Han tok rett og slett knekken på Gingrich gjennom beintøff negative valgkamp og et offensivt opplegg i de to TV-debattene. Videre har Romney vist at han har en uhyre slagkraftig valgkampmaskin som ikke bare kan promotere egen kandidat, men også er kapable til å ødelegge motkandidatens muligheter. Måten som Romney-folkene har kapret spinn-opplegget etter Gingrich sine valgmøter viser til fulle dette. Og Romney har hatt penger til omfattende TV-reklame, noe man må ha for å nå frem til velgerne i folkerikestater som Florida. At Romney får 46% av stemmene i en vippestat som Florida underbygger også hans beste salgsargument, nemlig at han er den med best muligheter til å slå Obama.

Kort fortalt er det bare Romney av de republikanske kandidatene som har en nasjonal kampanje, de andre er helt avhengig av resultater for å bygge politisk momentum og samle inn valgkampmidler. Trolig vil pengene nå i enda større grad tilfalle Romney, men det kan reises avgjørende spørsmål om Gingrich fortsatt får inn midler. Februar har få valg, men de som kommer er stater Romney ventelig vil vinne. Dermed kan denne måneden bli lang for hans utfordrere som må klare å henge med til supertirsdagen, 6. mars for å ha noe håp om å stoppe Romney. Da er det bl.a. valg i noen sørstater som Georgia der Gingrich skulle stå rimelig sterkt. Men supertirsdagen er fremfor alt et spørsmål om organisasjon, så det ville ikke overraske om Romney vinner brorparten da også.

Mye tyder således på at Florida var det endelige vendepunkt i denne nominasjonsprosessen, og at Romney blir Obamas motstander. Men han trenger 1144 delegater, og foreløpig har han bare rundt 90.

Hva skjedde med Romney?

Som en moderat pragmatiker og rik eliteperson startet Mitt Romney nominasjonskampen med en grunnleggende svakhet. Han var i utakt med et republikansk parti som hadde beveget seg markant i høyrepopulistisk retning. Når han heller ikke fremstod som folkelig, var han nødt til å få problemer med å vinne tilslutning hos store grupper av republikanske velgere. Problemet ble heller ikke mindre når Romney anla en opphøyet og pyntelig valgkampstil mens frustrerte grasrotkonservative velgere tørstet etter en sint og engasjert politiker som gjøv løs på Obama og resten av den forhatte Washington-eliten. I utgangspunktet skulle derfor Romney egentlig aldri hatt en sjanse til å vinne nominasjonen.

[Read more…]

Newt de Gaulle og den store implosjonen

Tegningen av Newt som fransk general er laget av Matt Wuerker

Hallvard Notaker, forsker ved Forum for samtidshistorie, UiO, gjesteblogger her på FokusUsa i dag. Velkommen! 

Valgkampnerder elsker, som mediene de følger, voldsomme metaforer. Kandidatene kan”blow someone out of the water”, ”bloody his nose”, ”come out swinging”, “go for the jugular”. Dette er ting de gjør med hverandre, for eksempel i debatter eller TV-reklamer. Tiden frem mot Florida blir rik og god for dem som vil øve på slike floskler. Men kandidatene kan også skade seg selv, og her kommer Newt Gingrich sterkere inn i bildet enn de fleste. Han kan ”gå i lufta”, ”selvdestruere” eller ”implodere”. [Read more…]

Økonomien og middelklassen

Som ventet var det den amerikanske økonomien som var i fokus i årets SOTU. Fjorårets tale hadde også dette som sitt viktigste punkt. Som skrevet om tidligere på bloggen, var rammen for fjorårets tale hvordan innovasjon, utdanning og bygging av infrastruktur skulle hjelpe USA å ”vinne fremtida” i konkurranse med Kina og andre stater i vekst. En slik tilnærming var tilstede også i gårsdagens tale, men hovedvekten lå nå i større grad på betydningen av et rettferdig og felles ansvar for den interne økonomiske utviklingen. I dette lå blant annet forslag om å endre skattepolitikken, slik at rike ikke lenger kan ende opp med å betale mindre skatt enn sine sekretærer. Med en arbeidsledighet som fortsatt ikke er kommet under 8,5 prosent, la Obama også vekt på jobbstimulerende tiltak. Obama talte jevnt over middelklassens sak. Mens dette er ment å innlede hans kampanje for gjenvalg som president, er det samtidig en utfordring for Obama at han for å faktisk vedta denne politikken i stor grad er avhengig av Kongressens støtte.

Obama som sosialdemokrat

Den røde tråd i Obamas State of the Union-tale var fellesskap. Tenk hva vi kan få til sammen i det amerikanske samfunnet hvis vi bare jobber med den team-ånd som preger det amerikanske forsvaret? Han gikk videre og argumenterte for en økonomi som tjener alles interesser, ikke bare de rikest. At man må få en mer rettferdig byrdefordeling, og at samme spilleregler må gjelde for alle uansett om man kommer fra Main Street eller Wall Street. Med dette ideologiske utgangspunkt artet talen seg som et kraftfullt defensorat for den politiske kurs som Obama har valgt i sin tid som president, og det betydelige offentlige engasjement som den inneholder. Dette engasjementet er i følge Obama nødvendig for å gi alle en mulighet til å lykkes uansett bakgrunn. Fellesskapstanken dannet også basis for et forslag om minimumsskatt for millionærer (30%) og behovet for en mer regulert finansverden. Og i følge Obama kommer det aldri på tale så lenge han er president å vende tilbake til den politikken som han mente førte USA ut i det økonomiske uføret.

Alt dette fungerer fint som en valgkampstrategi, men er ikke egnet til å forme de nødvendige kompromisser for å få gjort noe med USAs store strukturelle økonomiske og politiske problemer. I talen kom Obama heller ikke denne gang med noen helhetsløsning på USAs underskuddsproblemer, og han nevnte ikke gjeldsproblemet i det hele tatt. Han trakk stort sett bare frem de tingene som er viktig for demokratene, men viste ikke noen vilje til å komme republikanerne i møte når det gjelder omfattende reformer i pensjonsordningene og skattesystemet. Og uten kompromisser i Kongressen får man aldri til nødvendig balanse i det amerikanske statshusholdet. Men Obama har, med god grunn, for lengst gitt opp kompromisslinjen. Den konfrontasjon han nå legger opp til kan kanskje gi han gjenvalg, men vil gjøre det enda vanskeligere for han å oppnå resultater i sin andre termin enn det har vært i den første. Og som kjent er det ikke de innenrikspolitiske resultatene han kan benytte for å vinne 6. november.

Obamas irrelevans

President Obama har demonstrert gjennom de siste tre år at han forstår denne kritiske og muligens avgjørende perioden i landets historie. Obama har konsekvent skissert ambisiøse planer for nasjonal fornyelse. Nattens tale var nok et forsøk å appellere til nasjonen og selger hans visjon for USAs fremtid – en visjon som har mye for seg. Men presidenten klarer ikke å overbevise store deler av velgerkorpset, særlig en stadig mer konservativ og lite samarbeidsvillig Kongress. Obamas føderalt baserte konsept strider med den konservative fantasien (som minner om høyre sidens mytologi om Reagan) at staten er problemet og ikke løsningen.

Gjennom flere år med feilslått politisk taktikk har Obama skapt en situasjon der det har blitt  politisk lønnsomt å motstå hans agenda, noe som Republikanerne har utnyttet fullt. Til tross for presidentens flotte taler har verdens mektigste mann overraskende nok gjort seg selv irrelevant. Fremfor et historisk vendepunkt blir vel talen i natt redusert til en forglemmelig valgkampstale. Og nasjonen fortsetter å lide.

Newt’s fighting words

Republican voters in South Carolina seemed so angry with President Obama and the direction of the country that they appear more interested in expressing that anger through Newt Gingrich, than coldly calculating  – as many voters in the previous two primaries have done – that Mitt Romney offers the best chance of defeating Obama in the general election. The assumed strengths of Romney’s candidacy in the general election have been, as is often the case, a liability in the party-activist dominated primaries.

[Read more…]

Etter New Hampshire

Mitt Romney oppfylte de høye forventningene, og tok en overbevisende seier i New Hampshire. Bortsett fra sittende presidenter er det ingen før han som har vunnet både Iowa og New Hampshire. Dette tilsier at striden om nominasjonen nå langt på vei er avgjort. At Ron Paul kommer på andreplass med god margin til Huntsman på tredje, og at Gingrich og Santorum havner langt etter på fjerde- og femteplass, gjør Romneys seier enda mer betydningsfull. Når Huntsman, Gingrich og Santorum ikke en gang greier å komme foran Paul, hvordan skal de da kunne hente inn Romney? For Huntsman, som har satset alt på New Hampshire, må det være spesielt nedslående å havne bak den 76 årige ekstem-liberalisten.

Ingen av kandidatene ser imidlertid ut til å kaste inn håndkledet foreløpig. Men utsiktene til å gjøre noe med Romney forsvinner fort nå. Han er kandidaten med politisk momentum, og når det også er han som har penger, organisasjon og erfaring til å gjennomføre en lang nominasjonskamp blir det hele en tilnærmet umulig oppgave. Frem til neste valg i South Carolina 21. januar vil Gingrich forsøke et desperat angrep på Romney ved å fremstille han som en hensynsløs Wall Street kapitalist av verste Gordon Gekko utgave. Men denne form for angrep arter seg nesten umiddelbart som et angrep på det kapitalistiske systemet som utgjør selve bærebjelken i det republikanske partiets ideologiske plattform. Derfor vil denne typen valgkamp snarere slå tilbake på Gingrich enn å ødelegge for Romney. Og mens Gingrich ikke hadde midler til å slå tilbake når han ble angrepet, så har Romney og hans sympatisører store ressurser, og de kommer definitivt til å gå til motoffensiv. Vi står foran ti tøffe valgkampdager, men jeg kan ikke nå se hvordan noen skal makte å snu retningen i denne nominasjonsprosessen i South Carolina. Jeg tror Romney kommer til å vinne like overbevisende der som han gjorde i New Hampshire.

South Carolina er en konservativ delstat, men den er ikke så forskjellig fra resten av USA. I likhet med de andre statene i sør har også South Carolina gjennomgått en enorm økonomisk og sosial endring i løpet av de siste tiårene. Således har staten et betydelig innslag av internasjonale virksomheter. Blant annet har BMW en meget stor fabrikk Spartanburg. Som følge av dette vil de republikanske velgerne også her i høyeste grad være opptatt av økonomiske spørsmål, og slettes ikke bare verdier. Romneys budskap vil trolig bli godt mottatt, og ha betydelig appell. Romney støttes også av delstatens unge kvinnlige guvernør Nikki Haley. Hennes valgseier i 2010 understreker nettopp de endringer jeg nevnte, og hun vil trolig være en verdifull tilgang for Romneys kampanje. At samtlige av de andre kandidatene fortsatt er med innebærer at det heller ikke vil være noe samlende alternativ til Romney. Dermed vil de konservative anti-Romney stemmene splittes opp. I sum betyr dette at Romney høyst sannsynlig tar sin tredje strake seier.

Skjer det, er løpet kjørt, og vi kan for alvor rette blikket mot et Obama-Romney oppgjør som har alle ingredienser til å bli spennende, og som vil romme to klare og ytterst interessant politiske alternativer.

Kan Huntsman felle Romney?

Hvordan en kandidat gjør det i forhold til forventingene bestemmer ofte retningen og dynamikken i en amerikansk nominasjonsprosess. Her ligger også spenningsmomentet foran tirsdagens primærvalg i New Hampshire.

Det er ikke bare forventet at Mitt Romney vinner, men at han vinner stort. At han nesten er å anse som hjemmehørende i denne delstaten gjør kravet om et godt resultat enda større. På meningsmålingene har Romney nå i flere uker ligget på over 40%. Skulle han få 40-50% av stemmene har han også mer enn oppfylt forventingene, og det som skjer etterpå blir nok å anse som en ren sjarmøretappe frem til det nødvendige antall delegater til nominasjonsmøtet er sikret. For et seiersresultat på dette nivå, samtidig som ingen andre enn Ron Paul kommer over 10-15%, betyr at nominasjonsstriden i praksis er over. Litt spenning vil være knyttet til South Carolina, mens en ny seier i Florida 31. januar betyr at Romney har ”sealed the deal”.

Men hva skjer om Romney ikke når et slikt resultat i New Hampshire? Og hva om en annen enn Ron Paul plutselig får langt større oppslutning enn forventet. Skulle Romney vinne, men kun med en oppslutning på litt over 30%, vil dette være et svært skuffende resultatet og en klar indikasjon på at den republikanske grasrota nekter å akseptere Romney. Et slikt resultat vil garantert føre til en storm i media om Romney svake posisjon i sitt partiet, og dermed forsterke skepsisen mot han. Men virkelig ille for Romney ville det bli hvis en av de andre kandidatene fikk en oppslutning som gjorde at vedkommende kom på en knallsterk andreplass. Etter Santorums fremgang i Iowa vil sikkert de fleste anta at det er han som i så fall kan oppnå et slikt resultat. Selv om ingenting skal utelukkes, så tviler jeg sterkt på et slikt scenario. Republikanerne i New Hampshire er primært kjennetegnet for økonomisk konservatisme og har et langt mer avslappet forhold til verdispørsmålene enn partiets velgere i Iowa. Derfor har neppe en polariserende verdikonservativ politiker som Santorum noe stort potensial ved tirsdagens valg.

Jon Huntsman med sin økonomisk funderte konservatisme og sitt nøkterne syn på utenrikspolitikken, er derimot nesten som skapt for å oppnå et godt resultat i New Hampshire. At han blir oppfattet som en outsider i forhold til resten av feltet er også et stort pluss i denne delstaten som jo har som motto ”live free or die”. Huntsman gav tidlig opp Iowa og hele hans kandidatur baserer seg på et gjennombrudd i New Hampshire. Skjer ikke det, er det over og ut. På meningsmålingene har Huntsman slitt med å komme over 10%, og svært få tilskriver han særlige muligheter. Men denne delstaten er kjent for sin uforutsigbare opptreden, og den har gjentatte ganger sørget for overraskende resultater. Særlig har velgerne her vist seg svært motvillige til å ”krone” nominasjonen for antatte vinnere. Vi husker alle hvordan Hillary Clinton kom tilbake og slo Obama her i 2008. Og hennes man gjenoppstod fra ”de politiske døde” ved å bli nummer to her i 1992, for deretter å vinne både nominasjonen og presidentvalget. Ut fra dette skal man slettes ikke utelukke at en kandidat som Huntsman overoppfyller de lave forventingene. I stor grad vil han måtte ta stemmer fra Romney, noe som betyr at det også er han som gjennom et overraskende godt resultat vil kunne bringe Romneys oppslutning ned på et nivå som kan endre dynamikken i nominasjonsprosessen. Derfor tror jeg at de som ønsker spenning i denne nominasjonsstriden bør fokusere på Huntsman snarere enn på Santorum og Gingrich ved valget i New Hampshire.

På tirsdag får vi se om New Hampshire-velgerne fortsatt er like uforutsigbare som tidligere eller om Romneys kompetanse, lederpotensial, organisasjon og valgbarhet i november blir utslagsgivende.

Høyt spill om forsvarsbevilgningene

Kongressens superkomite for reduserte budsjettunderskudd har kollapset. Dermed skal automatiske nedskjæringer for bl.a. forsvarsbudsjettet bli gjennomført fra 2013. Det betyr at budsjettet over en ti års periode vil bli kuttet med 600 milliarder dollar i tillegg til de 450 milliarder som allerede er planlagt. Selv om Pentagons budsjett nok tåler en del kutt, og man kan unngå noe av kuttene gjennom ”smart bokføring”, så vil nedskjæringer i denne størrelsesorden måtte få betydelige konsekvenser for både investeringer og drift, inkludert omfanget av nye våpensystemer som F-35.  Forsvarsminister Panetta har på det sterkeste advart om de negative følger dette kan få for USAs forsvarsevne. Ikke uventet har flere forsvarspolitikere som John McCain allerede varslet at de vil forsøke å omgjøre tidligere beslutninger for å hindre at slike omfattende kutt blir iverksatt. Men samtidig har president Obama annonsert med stor tydelighet at han vil nedlegge veto mot alle forsøk på å spare spesielle budsjettposter mot nedskjæringer. Enten får man komme frem til enighet om en totalpakke for å redusere underskuddene ellers vil de tidligere vedtak om nedskjæringer måtte gjennomføres.

Dermed har den polariserte situasjonen i Washington utviklet seg dit hen at selv forsvarsbudsjettet og USAs sikkerhetspolitikk er blitt en brikke i det pågående taktisk politiske spill. Hovedaktørenes problemstillinger kan grovt sett summeres opp på følgende måte: Det republikanske partiet domineres av politikere som både ønsker høye forsvarsbevilgninger og ingen skatteøkninger. Veien ut for disse ligger selvsagt i å forsøke å få forsvarsbudsjettet unntatt fra den generelle nedskjæringen. Men den veien stenges av Obama siden det ikke finnes noen mulighet for at Kongressen med 2/3 flertall kan overprøve et presidentveto. Dermed tvinges nå republikanerne til å måtte velge enten store forsvarskutt eller å bli med på skatteøkninger.

Heller ikke Obama ønsker nedskjæringer på forsvarssektoren av det omfang vi her snakker om, noe hans forsvarsminister tydelig har gitt uttrykk for. Men samtidig er presidenten og hans demokratiske partifeller også av den oppfatning at skatteøkninger, spesielt for de rikeste, er tvingende nødvendig for å få til en bedret budsjettbalanse. Får å få til dette truer dermed Obama med veto mot alle forsøk på å frita Forsvaret fra kutt.

Dermed vil vi i tiden fremover bli vitne til et høyt politisk pokerspill der Pentagons økonomiske fremtid er en viktig del av innsatsen. Hvem vil så tvinges til å kaste inn håndkledet i dette spillet? Ingen av partene ønsker slike forsvarskutt, men hvor viktig er deres ulike syn på skattepolitikken? Og hva vil bli velgernes dom?  Jeg tror at Obama har de beste kortene i denne saken og at republikanerne ikke kan leve med ett inntrykk av at det er viktigere for partiet å hindre en moderat skatteøkning for høyinntektsgruppene enn å sikre USAs forsvarsevne. Men det er heller ikke enkelt for Obama som kan risikere å bli sett på som en Commander in Chief som spiller hasard med USAs militærmakt. Derfor tror jeg at man i løpet av 2012 vil komme frem til et kompromiss som hindrer slike store kutt på forsvarsbudsjettet. Men 2012 er valgår, og ingenting kan lenger tas for gitt i den forgiftede politiske atmosfære som nå preger USA, og som langt på vei har satt landets politiske system ut av drift.

Kampanje for gjenvalg – ingen Obamamania?

I 2008 mobiliserte Barack Obama til en storstilt valgkampanje som ga han det amerikanske presidentembetet. Nå, i underkant av ett år før valget, er spørsmålet om Obama evner å gjenta suksessen som sittende president.

[Read more…]

Tribal Politics and Supporting Clueless Candidates

The easiest reaction would be to dismiss them out of hand, of course, these Republican presidential candidates who obviously have little appetite for the details of policy making, either domestic or foreign. And that’s putting it diplomatically (not that any of these candidates would like to spend a dime on diplomacy). The string of ignorant candidates stretches from the long flirtation with Sarah Palin to the recent anti-Romney trinity of Bachmann, Perry and Cain.

The next reaction would be to take offense. There is a breathtaking arrogance to those who seek the presidency of the United States without having taken the time to become well-versed in the challenges facing the country, and formulating their own policy preferences for the voters to consider. Do these people feel that they have the right to just “figure it out as they go”, when the nation’s future seems so precarious? The most recent Cain video discussing Libya is much much worse than Perry’s oops moment – it’s blindingly obvious he has no idea what transpired in Libya. Are we to trust the lives of our military servicemen and women to the decision making skills of this guy? Even if the candidate’s own idea of a job interview is fumbling inside a parked car, wouldn’t you still want to hire someone competent? Don’t they care about the country?

But the funny thing is, such candidates have received overwhelming support in opinion polls and (more impressive) garnered millions of dollars in campaign fundraising. Not only do people not mind the lack of policy detail, large swaths of voters in fact actively support such candidates. I suspect Norwegians feel they have seen this movie before, scratching their heads in confusion over a decade ago as the egghead policy wonk Gore lost to the plainspoken Texas cowboy Bush in a Florida election that was not America’s finest display of the democratic process.

But how can this be, you might ask. Why do voters support and vigorously defend candidates who appear clueless about policy? Here’s one possible recipe, and it’s tearing America apart. [Read more…]

Har miljø og klima noen plass i den amerikanske presidentvalgkampen?

Flere av de republikanske presidentkandidatene er skeptiske til betydningen av klimagassutslipp. Sist ute er den mer sentrumsnære kandidaten Mitt Romney, som tidligere har anerkjent at klimaet endres, og at menneskelig aktivitet bidrar til den globale oppvarmingen. Romney sa nylig at ”My view is that we don’t know what’s causing climate change on this planet”. [Read more…]

%d bloggers like this: