Retorikk og Skutnik

Forsvar, arbeidsfolk og familie i skjønn forening. Jackie Bray (midten) var en av årets Lenny Skutniks

Analyser av ‘presidential rhetoric’ er nærmest et eget fag i USA. State of the Union (SotU) er en av de fremste arenaene for utvikling av slik retorikk. Allusjoner er et vanlig grep for å sette talen inn i en amerikansk tradisjon for godt lederskap. Dette gjøres ofte ved å sitere, eller parafrasere, tidligere presidenter. I tillegg er det vanlig å sy inn en del av ens egne “greatest hits” fra tidligere taler. Det siste var tydelig denne gangen, trolig fordi dette var like mye valgkamptale som SotU.  La meg presentere fire eksempler på retoriske grep, kronologisk i teksten, som Obama benyttet og kort peke på betydningen av dem. [Read more…]

Økonomien og middelklassen

Som ventet var det den amerikanske økonomien som var i fokus i årets SOTU. Fjorårets tale hadde også dette som sitt viktigste punkt. Som skrevet om tidligere på bloggen, var rammen for fjorårets tale hvordan innovasjon, utdanning og bygging av infrastruktur skulle hjelpe USA å ”vinne fremtida” i konkurranse med Kina og andre stater i vekst. En slik tilnærming var tilstede også i gårsdagens tale, men hovedvekten lå nå i større grad på betydningen av et rettferdig og felles ansvar for den interne økonomiske utviklingen. I dette lå blant annet forslag om å endre skattepolitikken, slik at rike ikke lenger kan ende opp med å betale mindre skatt enn sine sekretærer. Med en arbeidsledighet som fortsatt ikke er kommet under 8,5 prosent, la Obama også vekt på jobbstimulerende tiltak. Obama talte jevnt over middelklassens sak. Mens dette er ment å innlede hans kampanje for gjenvalg som president, er det samtidig en utfordring for Obama at han for å faktisk vedta denne politikken i stor grad er avhengig av Kongressens støtte.

Obama som sosialdemokrat

Den røde tråd i Obamas State of the Union-tale var fellesskap. Tenk hva vi kan få til sammen i det amerikanske samfunnet hvis vi bare jobber med den team-ånd som preger det amerikanske forsvaret? Han gikk videre og argumenterte for en økonomi som tjener alles interesser, ikke bare de rikest. At man må få en mer rettferdig byrdefordeling, og at samme spilleregler må gjelde for alle uansett om man kommer fra Main Street eller Wall Street. Med dette ideologiske utgangspunkt artet talen seg som et kraftfullt defensorat for den politiske kurs som Obama har valgt i sin tid som president, og det betydelige offentlige engasjement som den inneholder. Dette engasjementet er i følge Obama nødvendig for å gi alle en mulighet til å lykkes uansett bakgrunn. Fellesskapstanken dannet også basis for et forslag om minimumsskatt for millionærer (30%) og behovet for en mer regulert finansverden. Og i følge Obama kommer det aldri på tale så lenge han er president å vende tilbake til den politikken som han mente førte USA ut i det økonomiske uføret.

Alt dette fungerer fint som en valgkampstrategi, men er ikke egnet til å forme de nødvendige kompromisser for å få gjort noe med USAs store strukturelle økonomiske og politiske problemer. I talen kom Obama heller ikke denne gang med noen helhetsløsning på USAs underskuddsproblemer, og han nevnte ikke gjeldsproblemet i det hele tatt. Han trakk stort sett bare frem de tingene som er viktig for demokratene, men viste ikke noen vilje til å komme republikanerne i møte når det gjelder omfattende reformer i pensjonsordningene og skattesystemet. Og uten kompromisser i Kongressen får man aldri til nødvendig balanse i det amerikanske statshusholdet. Men Obama har, med god grunn, for lengst gitt opp kompromisslinjen. Den konfrontasjon han nå legger opp til kan kanskje gi han gjenvalg, men vil gjøre det enda vanskeligere for han å oppnå resultater i sin andre termin enn det har vært i den første. Og som kjent er det ikke de innenrikspolitiske resultatene han kan benytte for å vinne 6. november.

Obamas irrelevans

President Obama har demonstrert gjennom de siste tre år at han forstår denne kritiske og muligens avgjørende perioden i landets historie. Obama har konsekvent skissert ambisiøse planer for nasjonal fornyelse. Nattens tale var nok et forsøk å appellere til nasjonen og selger hans visjon for USAs fremtid – en visjon som har mye for seg. Men presidenten klarer ikke å overbevise store deler av velgerkorpset, særlig en stadig mer konservativ og lite samarbeidsvillig Kongress. Obamas føderalt baserte konsept strider med den konservative fantasien (som minner om høyre sidens mytologi om Reagan) at staten er problemet og ikke løsningen.

Gjennom flere år med feilslått politisk taktikk har Obama skapt en situasjon der det har blitt  politisk lønnsomt å motstå hans agenda, noe som Republikanerne har utnyttet fullt. Til tross for presidentens flotte taler har verdens mektigste mann overraskende nok gjort seg selv irrelevant. Fremfor et historisk vendepunkt blir vel talen i natt redusert til en forglemmelig valgkampstale. Og nasjonen fortsetter å lide.

Høyt spill om forsvarsbevilgningene

Kongressens superkomite for reduserte budsjettunderskudd har kollapset. Dermed skal automatiske nedskjæringer for bl.a. forsvarsbudsjettet bli gjennomført fra 2013. Det betyr at budsjettet over en ti års periode vil bli kuttet med 600 milliarder dollar i tillegg til de 450 milliarder som allerede er planlagt. Selv om Pentagons budsjett nok tåler en del kutt, og man kan unngå noe av kuttene gjennom ”smart bokføring”, så vil nedskjæringer i denne størrelsesorden måtte få betydelige konsekvenser for både investeringer og drift, inkludert omfanget av nye våpensystemer som F-35.  Forsvarsminister Panetta har på det sterkeste advart om de negative følger dette kan få for USAs forsvarsevne. Ikke uventet har flere forsvarspolitikere som John McCain allerede varslet at de vil forsøke å omgjøre tidligere beslutninger for å hindre at slike omfattende kutt blir iverksatt. Men samtidig har president Obama annonsert med stor tydelighet at han vil nedlegge veto mot alle forsøk på å spare spesielle budsjettposter mot nedskjæringer. Enten får man komme frem til enighet om en totalpakke for å redusere underskuddene ellers vil de tidligere vedtak om nedskjæringer måtte gjennomføres.

Dermed har den polariserte situasjonen i Washington utviklet seg dit hen at selv forsvarsbudsjettet og USAs sikkerhetspolitikk er blitt en brikke i det pågående taktisk politiske spill. Hovedaktørenes problemstillinger kan grovt sett summeres opp på følgende måte: Det republikanske partiet domineres av politikere som både ønsker høye forsvarsbevilgninger og ingen skatteøkninger. Veien ut for disse ligger selvsagt i å forsøke å få forsvarsbudsjettet unntatt fra den generelle nedskjæringen. Men den veien stenges av Obama siden det ikke finnes noen mulighet for at Kongressen med 2/3 flertall kan overprøve et presidentveto. Dermed tvinges nå republikanerne til å måtte velge enten store forsvarskutt eller å bli med på skatteøkninger.

Heller ikke Obama ønsker nedskjæringer på forsvarssektoren av det omfang vi her snakker om, noe hans forsvarsminister tydelig har gitt uttrykk for. Men samtidig er presidenten og hans demokratiske partifeller også av den oppfatning at skatteøkninger, spesielt for de rikeste, er tvingende nødvendig for å få til en bedret budsjettbalanse. Får å få til dette truer dermed Obama med veto mot alle forsøk på å frita Forsvaret fra kutt.

Dermed vil vi i tiden fremover bli vitne til et høyt politisk pokerspill der Pentagons økonomiske fremtid er en viktig del av innsatsen. Hvem vil så tvinges til å kaste inn håndkledet i dette spillet? Ingen av partene ønsker slike forsvarskutt, men hvor viktig er deres ulike syn på skattepolitikken? Og hva vil bli velgernes dom?  Jeg tror at Obama har de beste kortene i denne saken og at republikanerne ikke kan leve med ett inntrykk av at det er viktigere for partiet å hindre en moderat skatteøkning for høyinntektsgruppene enn å sikre USAs forsvarsevne. Men det er heller ikke enkelt for Obama som kan risikere å bli sett på som en Commander in Chief som spiller hasard med USAs militærmakt. Derfor tror jeg at man i løpet av 2012 vil komme frem til et kompromiss som hindrer slike store kutt på forsvarsbudsjettet. Men 2012 er valgår, og ingenting kan lenger tas for gitt i den forgiftede politiske atmosfære som nå preger USA, og som langt på vei har satt landets politiske system ut av drift.

Budget cuts and the US nuclear deterrent

An intense debate is underway over the future size and shape of the US military now that budgetary pressures in the United States have made cuts to the Defense Department budget unavoidable. To avoid mandatory across-the-board cuts, the Pentagon is trying to find savings wherever it can – within reason. Defense Secretary Leon Panetta has repeatedly spoken out strongly against deep cuts to Defense that might «hollow out the force».

As former Secretary Gates and former JCS Chairman Michael Mullen had warned last year, cuts in military expenditures should be based on strategic calculations rather than purely financial «bottom line» analysis. One excellent and dramatic example of this is now unfolding in the form of a debate over the size and composition of the US nuclear weapons arsenal and the administration’s current strategic review. [Read more…]

Romney snakker utenrikspolitikk

Mitt Romney holdt fredag sin første viktige tale om hovedlinjene i sin utenrikspolitikk. Her er noen hovedpunkter:

  • USA må opprettholde sin dominerende lederposisjon. Det finnes i følge Romney ikke noe annet alternativ for USA. Hvis ikke USA leder vil en annen makt overta denne rollen. Med andre ord, klar maktpolitisk tale, og et meget optimistisk syn på USAs maktgrunnlag. Dessuten signaliserer Romney en mer direkte, delvis unilateral linje enn den subtile og multilaterale tilnærming som Obama har lagt seg på. Faktisk hevder Romney på slutten av sin tale at Obama gjennom sitt valg av tilnærming klart har signalisert at han ikke har opprettholdelsen av USAs lederposisjon som hovedmål, men i stedet er ute etter å bidra til et internasjonalt system med delt lederskap. Meget sterke ord fra Romney som her påstår at Obama ikke er opptatt av sterkest mulig amerikansk innflytelse, noe de fleste analytikere av amerikansk politikk tar for gitt at alle presidenter legger til grunn for sin strategi.
  • I forlengelsen av dette syn hevder Romney at kun klar amerikansk ledelse kan sikre stabiliteten i det internasjonale systemet. Ikke minst erdette nødvendig for at allianser og andre kollektive internasjonale institusjoner skal fungere.
  • Midt oppe i den kraftfulle lederstil gir imidlertid Romney en ganske nyansert beskrivelse av de utfordringer USA står overfor, og han legger stor vekt på at en sterk økonomi er hovedforutsetningen for den utenrikspolitiske linje han argumenterer for. Dessuten sier Romney at verden ikke kan vurderes ut fra et svart-hvitt perspektiv, og at man har å gjøre med ytterst komplekse problemer. Romney er jo en pragmatiker og trolig signaliserer han gjennom dette også en betydelig vilje til «deal making»
  • Det er interessant å merke seg at Romney tar til orde for en opprustningen av US Navy. Dette anser han som en forutsetning for å håndtere flere av de store sikkerhetspolitiske utfordringene som eksempelvis Kina og Iran. Sammen med understrekningen av behovet for en klar og samlende grand strategi indikerer marinefokusen at Romneys utenrikspolitikk vil ha et sterkt innslag av tradisjonell geopolitikk.
  • Romney ønsker også økt satsing på Missile Defense.
  • Talen sier ikke noe spesifikt om Afghanistan, bare at han vil foreta en totalevaluering av saken. Men han er veldig opptatt av et destabilt Pakistan.
  • I sum signaliserer Romney gjennom denne talen det som best kan karakteriseres som kraftfull realpolitikk. Så gjenstår det å se om ikke også Romney må innse at de relative maktforhold i verden gjør at også han som eventuell president må innse at USAs innflytelse heretter nok er mye mer avhengig av finuerlig anvendelse av kollektive anstrengelser enn det han legger opp til i denne talen. Men det er valgkamp, og det bygger opp til tøffe tak, også om amerikansk utenrikspolitikk.

Obama på offensiven

I en situasjon der det meste går galt for Obama, og der Kongressen ser ut til å være på det nærmeste handlingslammet,har Obama endret strategi.I stedet for å prøve å få ting gjort i Washington har han nå lagt ut på det som best kan betegnes som en tidlig valgkampturne. Presidenten farer rundt i landet og angriper med sterk retorikk sine republikanske motstandere. For den liberale grasrota er dette som manna fra himmelen – endelig viser Obama fighteregenskaper og vilje til å lede. Og man skal ikke se bort fra at det å fyre opp den demokratiske basen er første etappe på veien tilbake for Obama.
Spørsmålet er imidlertid om dette er rette medisin for å vinne tilbake alle sentrumsvelgerne som presidenten har mistet i løpet av det siste året. Dette er de velgerne som vil avgjøre neste års valg, og de er fremfor alt opptatt av at det leveres konkrete resultater som gjør at man kan se et fremtidig lys i det økonomiske mørke. Det er sikkert fristende å starte valgkampen med et angrep på «the do nothing congress», men Obama har ikke lenger noen troverdighet i håndteringen av de økonomiske problemene, og han bedrer neppe sin posisjon ved å forsøke å erstatte resultater med kraftfull retorikk. Men gode taler kan han definitivt fortsatt holde.

Obama, en gresk tragedie?

I sak har Obama helt rett – de rikeste amerikanerne bør absolutt bidra mer til fellesskapet. Ikke bare har den økonomiske og politiske eliten for lengst sluttet å sende sine sønner og døtre ut i USAs kriger, de fikk også ekstra skattelette av Bush. Og det til og med mens USA skulle håndtere det den tidligere presidenten betegnet som en eksistensiell utfordring etter 9/11. Bush maktet således det kunststykke å kombinere igangsetting av to kriger med skattelette – snakk om kollektiv nasjonal oppofrelse. De økonomiske og politiske konsekvensene av denne gedigne feilvurderingen fikk Obama i fanget da han tok over i 2009. Ikke rart at han ofte unnskylder seg med at forgjengeren kjørte landet i grøfta.

[Read more…]

Obamas innlegg i gjeldsdebatten

Som Anders Romarheim og jeg tidligere har diskutert på bloggen, er gjeldssituasjonen det sentrale tema i amerikansk media og politikk om dagen. I gårdagens USA Today hadde president Obama et debattinnlegg i sitt navn, der han argumenterer for at demokrater og republikanere må finne frem til et kompromiss som gir substansielle kutt kombinert med økt skatt for store selskaper og rike.

Den amerikanske presidenten skriver svært sjelden leserinnlegg i amerikanske aviser. Obamas innlegg er slik sett en tydelig indikasjon på hvor prekær gjeldstakskrisen er akkurat nå. Da Obama avbrøt et møte med republikanerne i forrige uke, sa han at han ville gå til det amerikanske folk med denne saken. Vi oppfatter innlegget som en godartet variant av dette. Neste steg kan være en tydeligere offentlig fordømmelse av uviljen mot kompromisser fra republikanernes side.

Hodepine for Bachmann

Michelle Bachmann får medfart i media, men gjør det for tiden bra på meningsmålingene.

Det var et friskt pust å få inn en fargerik kvinnelig kandidat som Michelle Bahcmann i et ellers noe tamt felt av republikanske presidentkandidater. Men når man kaster seg på den ville valgkampskarusellen må man holde seg godt fast. Medias oppgave er å gå kandidatene nøye etter i sømmene. For grunnleggeren av Tea Party-grupperingen i representantenes hus har det gått slag i slag. Mange har vært opptatt av Bachmanns konservative kristne religionsutøvelse. Hennes synspunkter rundt kurering av homofili har spesielt vakt oppsikt. Hun blandet også litt i hop cowboyhelten John Wayne med massemorderen John Wayne Gacy. Verre er det nok at hun tidvis blir portrettert som lite etterrettelig med fakta.

[Read more…]

Gjeldsdebatten og valget i 2012

Debatten om gjeldstaket og budsjettunderskuddet dominerer amerikansk politikk og er den store utfordringen for president Obama fremover.

[Read more…]

Kan Obamas presidentskap reddes?

Under denne tittelen foretar en av USAs mest betydelige politiske analytikere – Walter Russell Mead – en gliterende kritisk analyse av president Obamas problemer. For alle som er interessert i amerikansk politikk er dette helt nødvendig lesning. Analysen er å finne her.

Oppgjørets time nærmer seg

Vi nærmer oss tidspunktet (juli) hvor president Obama skal avgjøre omfanget og tempoet i den varslede militære nedbygging i Afghanistan. Ikke uventet stiger nå temperaturen, ikke bare i den generelle amerikanske debatten om dette spørsmål, men også mellom de ulike fraksjonene innen administrasjonen. Under henvisning til USAs økende økonomiske problemer og likvideringen av Osama bin Laden, hevder en fraksjon at det er både nødvendig og mulig med en betydelig nedbygging – kanskje så mye som 15000 soldater allerede i år. (For mer om dette, se Anders Romarheims tidligere artikkel på denne siden) Samtidig har avtroppende forsvarsminister Gates, på sin rundreise i Afghanistan, advart mot en for rask nedbygging. Ut fra hans vurdering gjelder det nå mer enn noen gang å holde oppe det militære trykket om man skal ha noen muligheter til å få til forhandlinger med Taliban, og derigjennom oppnå et noenlunde stabilt Afghanistan før avslutning av den internasjonale militære operasjonen. Det er ventet at General Petræus i sin evaluering vil slutte seg til dette syn. I en kronikk i dagens Washington Post støtter også Henry Kissinger langt på vei Gates, men hevder samtidig at det militære engasjementet i Afghanistan nå ubønnhørlig går inn i sin sluttfase. En viktig forutsetning for en forsvarlig ”exit-strategy” ligger i følge Kissinger i å få til en regional ordning som gjør at de sentrale aktørene i dette området får et eierskap og en egeninteresse i et noenlunde stabilt Afghanistan. Samtaler med Taliban må derfor samkjøres med en regional konferanse om Afghanistan.

Selv om den opinionsmessige støtten til Afghanistan-operasjonen ser ut til å ha fått et lite oppsving i etterkant av likvideringen av bin Laden, er det en kjent sak at amerikanere flest er krigstrøtte og stiller seg stadig mer kritisk til at det brukes store pengesummer (120 milliarder dollar det siste året) på noe flere og flere oppfatter som et håpløst nasjonsbyggingsprosjekt. Dette synet begynner også å bli ganske utbredt i Kongressen, der selv ledende politikere som før støttet dette engasjementet blir mer og mer kritiske. Det er slående å se hvordan folk som senatorene Kerry og Lugar (lederduoen i utenrikskomiteen) i stadig klarere ordelag etterlyser en omlegging av Afghanistan-strategien.

Kritikerne, og de som ønsker en rask og omfattende militær nedtrapping fikk i dag ny og kanskje avgjørende ammunisjon for sin argumentasjon. En utredning om effektene av den økonomiske støtten til Afghanistan, gjennomført av den demokratiske staben i Senatets utenrikskomite, reiser nemlig sterk kritikk mot viktige sider ved hjelpeprogrammet som anses å ha gitt magre resultater. Utredningen betviler også hvorvidt dette programmet i lengden kan opprettholdes. I følge Karen DeYoungs artikkel, som i dag er hovedoppslaget i Washington Post, må denne utredningen forventes å ha betydelig innvirkning på den videre debatt om hele Obamas Afghanistan-politikk.

Vi er således inne i en avgjørende fase i amerikansk Afghanistan-debatt. Debatten, og ikke minst presidentens endelige beslutning, må også sees i sammenheng med at valgkampen foran neste års presidentvalg nå rykker stadig nærmere. Under rådende økonomiske betingelser, og en temmelig pessimistisk opinion, trenger Obama sårt å vise til at han faktisk kan avslutte kriger, ikke bare sette i gang nye. Men samtidig har han heller ikke ”politisk råd” til å bli presidenten som ”tapte» Afghanistan. Afghanistan avgjør neppe Obamas politiske fremtid, men måten han håndterer dette spørsmålet på i de neste ukene kan ha betydelige implikasjoner for hans gjenvalgsmuligheter.

Obamas ulovlige krig i Libya

Ifølge amerikansk lov var President Barack Obama i løpet av 60 dager forpliktet til å søke godkjennelse fra kongressen etter anvendelse av militærmakt i Libya. Fristen gikk ut forrige fredag. Nå befinner administrasjonen seg i en merkelig situasjon – deltagelse i Natos luftkrig er folkerettslige begrunnet med et mandat fra FNs sikkerhetsråd, men i strid med amerikansk lov. [Read more…]

Obama må lære av Bush

”Leading from behind” blir nå brukt som en sarkastisk karakteristikk av Obamas utenrikspolitiske strategi. Opphavet til utrykket er et sitat fra en av Obamas rådgivere som ble gjengitt i Ryan Lizzas New Yorker-artikkel ”The Consequentialist”. Her er uttrykket ment som et kompliment til det vedkommende mener er en smart utenrikspolitikk der et USA med en synkende relativ internasjonal maktposisjon får andre til å dra lasset på USAs premisser og i tråd med USAs interesser. Men uttrykket har raskt fått den motsatte betydning, nemlig som en treffende beskrivelse av Obamas manglende utenrikspolitiske lederegenskaper og internasjonale gjennomslagskraft. Eller kanskje enda mer presist, som en forklaring på det mange oppfatter som et faretruende sprik mellom presidentens grandiose retorikk og hans ganske magre resultater. [Read more…]

Obamas gyldne mulighet

Som tidligere anført har USAs omfattende militære engasjement i Afghanistan utviklet seg til et strategisk feilgrep. Dette skyldes ikke minst det forhold at Pakistan ikke deler vestens interesser når det gjelder den politiske løsning i Afghanistan. Dette av frykt for økt indisk innflytelse i landet. Og uten helhjertet pakistansk støtte vil man aldri kunne oppnå noe stabilt Afghanistan. Samtidig sluker Afghanistan og den overdrevne amerikanske prioriteringen av anti-terrorpolitikken enorme ressurser som USA sårt trenger til andre viktigere utenrikspolitiske oppgaver, til reduksjon av landets gigantgjeld og til å starte helt nødvendig nasjonsbygging på hjemmebane. Over lengre tid har også den amerikanske opinionen blitt mer og mer krigstrøtt slik at to tredjedeler nå er av den oppfatning at Afghanistan-engasjementet ikke er verdt prisen. Potensialet for endret amerikansk Afghanistan-politikk har derfor vokst seg stadig sterkere.

Trolig deler president Obama denne situasjonsbeskrivelsen, men han har hittil manglet autoritet og den nødvendige politiske åpning til å foreta den utenrikspolitiske omprioritering som dette tilsier. En omprioritering som vil måtte innebære en større nedbygging og omstrukturering av det militære nærvær i Af-Pak området. Mye tyder imidlertid på at likvideringen av Osama Bin Laden har bidratt til å gi Obama nettopp den åpning han trenger for en omfattende justering av amerikansk utenrikspolitikk, og til at den varslede militære nedbygging som skal starte i juli vil bli langt mer omfattende enn kun å være av symbolsk betydning. For svært mange amerikanere fremstår Bin Ladens bortfall som et vendepunkt i kampen mot terrorisme, og et naturlig startpunkt for å redusere omfanget av det militære engasjement i Afghanistan. Symptomatisk for det stemningsskifte som nå er i emning i USA i denne saken, så kunne man på den høringsrunde om Afghanistan som ble innledet i Senatets utenrikskomité på tirsdag registrere en gryende tverrpolitisk enighet om økt vekt på diplomatiske fremstøt overfor Taliban og en raskere militære nedbygging. Aksjonen mot Bin Laden viste også hva USA kan utrette i anti-terror sammenheng uten å bruke store regulære militære styrker.

Ennå er det for tidlig å si hva som kommer ut av dette, men i den grad Obama nå virkelig ønsker en kursjustering, som er helt nødvendig for å ivareta langsiktige amerikansk internasjonale interesser, så har Bin Ladens bortgang gitt han en gylden mulighet. Benytter han ikke denne muligheten vil det ha store konsekvenser både for USA og trolig også for presidentens politiske fremtid.

Government shutdown

Senator Reid er enig med Speaker Boehner om budsjettet, men ikke motsatt.

Et klassisk chicken game utspiller seg her i Washington D.C. akkurat nå. Man har ennå ikke blitt enige om statsbudsjettet for inneværende budsjettår. Man har hatt gjentatte utsettelser av et endelig budsjettforlik og neste frist går ut denne uken. Washington post følger den langdryge budsjettkampen meget nøye, ettersom det vil være en indikasjon på hvilket parti som sitter i førersetet i kongressen. På de viktige søndagsprogrammene i går kom trefningene og uenighetene tydelig til i overflaten. Demokratenes senatsleder Harry Reid og Senator Dick Durbin påsto at man var enige om et totalt antall milliarder dollar man skulle kutte. Republikanernes Speaker John Boehner avfeide noen slik enighet. Man må vel da gi ham rett i at ingen enighet råder, uavhengig av hva demokratene måtte mene.

Staten kan naturlig nok ikke løpe fra alle sine utgifter og forpliktelser fra en dag til en annen. Et vesentlig spørsmål er hvem som vil anses som skyldige i at befolkningen må innfinne seg med et redusert offentlig tjenestetilbud i en periode. Lenge har det vært antydet at Obama og demokratene ville se svake ut dersom staten må stenge butikken. Dette ville kunne demonstrere anti-Washington bølgen som Tea Party seilte inn til noen titalls seter i representantenes hus på. Imidlertid har demokratene, med Senator Schumer i spissen aggressivt forsøkt å kontre dette og portretter konsistent Tea Party som en ekstrem gruppering med fanatiske budsjettforslag. I CNNs faktasak om shutdown slår de fast at forrige shutdown så ut til å gagne den sittende Presidenten i 1996, Bill Clinton .

Demokratene antyder nå at de er villige til å ta full konfrontasjon på det de anser som republikanernes bluff. En klassisk “stand off a la chicken” der spørsmålet er hvem som vil bøye av. Skal man følge læreboka vil begge partier tape på full konfrontasjon i et chicken spill. Obama har advart at nasjonen vil risikere å bremse de små tegnene til vekst man aner i amerikansk økonomi dersom statens evne til å legge til rette for vekst bremses nå. Med USAs topartisystem, og en tilspisset situasjon som denne, vil det relative aspektet og politisk posisjonering spille inn. Republikanerne vant første runde i denne budsjettkampen og fikk dradd demokratene med på betydelige kutt, men ikke nok til å tilfredstille the Tea Party. Slik saken står akkurat nå ser det ut til at demokratene vinner andre runde, enten på poeng eller med en kostbar springskalle som betyr blåveis og hodepine for begge partier. Vinden kan imidlertid skifte fort i denne byen, og siste nytt om saken er at Obama har invitert lederne fra Capitol Hill til Det hvite hus for å løse floken i morgen. Neste runde i budsjettkampen er uansett ikke langt unna. Behandlingen av det kommende års budsjett, starter også denne uken. Voldsomme politiske sammenstøt i vente.

Ledelse og kostnader i Libya

NATO tar i disse dager over ansvaret for operasjonen i Libya. Obama har fra konfliktens begynnelse understreket at en koalisjon, snarere enn USA alene, skulle bære det videre ansvaret for aksjonen. Selv om USA nå blir stående uten den formelle ledelsen, betyr USAs sentrale rolle i NATO at operasjonen fortsatt vil være noe som opptar USA, både militært, politisk og økonomisk.

Congressional Research Service har utarbeidet en rapport for den amerikanske kongressen som gir en detaljert oversikt over aksjonen slik den har vært under amerikansk ledelse. I følge rapporten, har det amerikanske forsvarsdepartementet brukt 400 millioner dollar på operasjonens første seks dager. 

Økonomiske nedgangstider og konfliktene i Afghanistan og Irak begrenser verdens supermakt. Å ha internasjonale støttespillere, som kan dele ansvaret og kostnadene ved å utøve makt globalt, ser ut til å være sentralt for Obamas linje i Libya.

Polling & Opinion

I større grad enn i Norge styres den amerikanske politiske agendaen av meningsmålinger. Det finnes et utall av dem og noen er bedre enn andre. Realclearpolitics har en fin tjeneste der de syntetiserer en rekke ulike byråers resultater og lager et gjennomsnitt av dem, for eksempel for Obamas aproval rating. En ‘poll of polls’ kan man kalle det. Av alle operatørene i dette markedet er en av de mest uhildede og seriøse PEW. De lanserte i går funnene fra en ny stor spørreundersøkelse. To – blant mange – interessante funn: Først, Obama mislikes av færre. Antallet som er tilfreds med ham og jobben han gjør går ikke så mye opp. Men det er signifikant færre som misliker ham. I tillegg har det voldsomme sinnet rettet mot de føderale styresmaktene avtatt noe. Tea Party-entusiasmen, i alle fall for en stund, stillner noe. Dette kan skyldes at velgerne føler at Washington nå tar problemene deres på alvor. En annen mulig årsak er at de mest sinte of frustrerte registrerer at de har fått noen av sine egne Tea Party-folk inn i Kongressen og dermed fungerer det politiske systemet i en viss forstand. Plutselig er ens egne favoritter blitt en del av lederskapet, og man får en følelse av deltakelse og en form for eierskap til den politiske prosessen. Dersom man står på sidelinjen og ikke identifiserer seg med noen i Washington er det lettere å ønske hele Washington, Presidenten og Kongressen dit pepperen gror. Det vakte stor oppsikt da det reaksjonære prateradio-fenomenet Rush Limbaugh kort etter presidentvalget sa rett ut: I want Obama to fail! Imidlertid er resultatene fra Pew, som alltid, vanskelige å bli helt klok på. For tilitten til Kongressen som institusjon har nemlig ikke steget. Numbers, schlumbers…

Afghanistan: et strategisk feilgrep

Department of Defense photo

Å benytte store militære bakkestyrker for å bekjempe terrorisme i Afghanistan tjener ikke USAs langsiktige maktpolitiske interesser, tvert om er det Kina som vinner på at USA binder opp enorme ressurser som burde vært anvendt til helt andre oppgaver. Afghanistan-engasjemenet er derfor et strategisk feilgrep som nå i økende grad krever å bli rettet opp gjennom en langt raskere militære nedbygging enn den som USA og NATO offisielt legger opp til. [Read more…]

Obamas Guantanamo

Noe av det første Barack Obama gjorde etter innsettelsen i 2009, var å beslutte at fangeleiren som president Bush opprettet på Guantanamo etter terrorangrepene 11. september 2001, skulle stenges i løpet av det kommende året. Vedtaket var sentralt for den nye presidentens ønske om å bedre USAs globale omdømme. Obama har imidlertid ikke overholdt sin egen tidsfrist, og i underkant av 200 personer sitter fortsatt fanget på ”Gitmo”. Senest i forrige uke sa CIA-sjef Leon Panetta at om Osama bin Laden ble tatt, var det sannsynlig at han ble satt inn her. Selv om Obama-administrasjonen gjentar at den har som målsetning å stenge leiren, ser det ut til å være mye som gjenstår før administrasjonen kommer dit. FAS Project on Government Secrecy har distribuert en ny CRS-rapport om de mange juridiske problemstillingene som må tas stilling til i forbindelse med en nedleggelse. Menneskerettighetsforkjempere kritiserer fortsatt, men den store medieoppmerksomheten som basen fikk under deler av Bushs tid, ser ut til å ha stilnet.

Budget battles over America’s future

The battle over the size of the US federal government did not end with the 2010 elections: it’s just begun. From Capitol Hill in Washington to the capitol building in Madison, Wisconsin, the domestic turmoil shows no signs of abating.  The pressure to reduce spending and balance budgets has politicians and voters arguing once again over the size and role of government, but this time its more serious: federal and state programs face the budget axe.

[Read more…]

Budsjettet: vanskelige grep må tas

Alle synes å være enige om at budsjettkutt er nødvendige. Men verken presidenten eller den republikanske ledelsen synes å ha det politiske mot til å ta de virkelige vanskelige, men nødvendige grep for å gjøre noe med underskuddene og den gallopperende opplåningen. David Brooks har idag (11.02.) en meget innsiktsfull artikkel om den problemstillingen man står overfor, og om den lille gruppen av republikanske og demokratiske politikere som tør å ta den politiske belastningen som ligger i å ta tak i de ømtålelige spørsmålene om kutt i pensjonsordningene og et nytt skattesystem.

%d bloggers like this: