The threat from inside the Beltway

ClapperandFlynn

The Senate Armed Services Committee held a hearing last week on global threats to US security following the release of the intelligence community’s Worldwide Threat Assessment last month. If the Senators’ questioning of DNI James Clapper and DIA chief Lt. Gen. Michael Flynn during the hearing is any indication, Congress is most concerned with one threat in particular: themselves.

[Read more…]

Political Dysfunction

Image: US-POLITICS-CONGRESS-BUDGET-BOEHNER

As the clock ticks down toward Friday’s implementation of the billions of dollars of forced spending cuts known as sequestration, Washington continues to showcase the nation’s dysfunctional political system.  I’m now in Washington with a front row seat to the turmoil. [Read more…]

Finding Nemo

winter-storm-nemo-mapMange har vel kanskje sett Disneys Finding Nemo fra 2003, historien om en liten klovnefisk som blir fanget av dykkere, hvis far må ut på et stort eventyr for å redde han. Flere har vel også fått med seg at vinterstormen som traff det nordøstlige USA forrige helg også het Nemo, og jeg og familien var så heldige å få oppleve denne siden vi bor i dette området for tiden. [Read more…]

Mye mer enn bare om våpen

130115212234-nra-ad-story-top

President Obama fremmet 16. januar en rekke forslag til strengere våpenlover. Det kan utløse noe man nesten kan betegne som en intern ”sivilsasjonskonflikt” der en rekke av de viktigste ikke-økonomiske konfliktdimensjonene i det amerikanske samfunnet aktiveres for fullt. [Read more…]

USA etter presidentvalget

I kjølvannet av presidentvalget i USA, er det duket for å se fremover – både på i innenrikspolitikken og utenrikspolitikken. Her følger noen av refleksjonene som Michael Mayer og Johannes Rø presenterte på et seminar i Oslo Militære Samfunn 19. november.

[Read more…]

Dysfunksjonell valgprosess?

En valgkamp skal presentere velgerne for ryddige politiske alternativer, og bidra til å gi velgerne gode indikasjoner på hvilken av kandidatene som besitter de beste egenskapene til å lede landet og til å oppnå konkrete resultater. Med de fundamentale problemer som USA står overfor er det siste av dette nå av spesielt stor betydning.

Amerikanske valgkamper har alltid vært en tøff batalje, men de har likevel fungert noenlunde godt i forhold til de nevnte kravene. En del utviklingstrekk gjør imidlertid at det i økende grad er grunn til å reise spørsmål om dette fortsatt er tilfellet. Faktisk er det tegn som tyder på at den amerikanske valgprosessen er i ferd med å bli dysfunksjonell. [Read more…]

Boblen

Det er farlig å leve i en boble. Ved å unngå å oppsøke informasjon som utfordrer ens etablerte synspunkter, risikerer man å miste realitetsorienteringen. Mens du nyter boblens vrangforestillinger, fortsetter den virkelige verden å snurre videre. Når boblen omsider sprekker, som den alltid gjør, får man en ubehagelig vekker. Dette gjelder både republikanerne i USA og konsumenter av de norske medienes dekning av det amerikanske valget.

[Read more…]

The Mr. America Pageant

In the midst of this presidential debate season, I’ve been wondering why it’s so important that a candidate be seen to have “won” a debate. The idea seems ill suited to the fundamental task at hand, which (in a perfect world, I know) ought to be the evaluation of a candidate’s suitability for the highest office in the land. So why the political pugilism? It’s not as if the art of debating is an important skill for a president – we have yet to see President Obama face off against Ahmadinejad in prime time. [Read more…]

Bidens debatt

Biden ler av Ryan, noe han gjorde i alt for stor grad.

Debatten mellom Romney og Obama var en bedagelig og søvndyssende affære. Nattens debatt var derimot fyrverkeri! Dette var Bidens kveld, på godt og vondt. Han både vant og tapte debatten, og dermed reduserte han tidvis Ryan til en statist.  Han var litt nedlatende og stygg mot Ryan, og det reddet Ryan fra et debattap. De aller fleste er enige om at duellen endte meget jevnt. Jeg mener det betyr at Biden og demokratene vant – riktignok marginalt – og her er hvorfor.

Dette handlet i hovedsak om Biden. Biden tok initiativet og kommandoen og fremsto som en tøffing. Den lite taktfulle fremtoningen hans kan ha skremt noen velgere, men visepresidentene er angrepshunder. De har lov til å være mer av et råskinn enn selve kandidaten. Gikk Biden over streken? Ja, men jeg mener han hentet seg godt inn med et særdeles godt siste kvarter.

I det siste kvarteret var Biden veldig menneskelig og sympatisk. Mange seere kan ha slått av på grunn av munnhuggeriet og ikke fått dette med seg. Uten det siste kvarteret vil jeg si Ryan vant knepent. Så jevnt var det. Men i siste 15 ble Ryan litt robotaktig og stiv. Han ble bedt om å vise litt følelser, men kom opp med lite, da han snakket om tro. Her viste Biden rutine, en rutine som burde stanset ham i å skusle bort en debattseier med arrogante smil den første timen.

Biden lagde et show som tar fokus vekk fra Obamas debattnederlag. Igjen, et show på godt og ondt. Men hvem dveler nå ved den kjedelige forrige debatten når vi fikk et forrykende show i natt? Og dette showet orkestrerte Biden. Han løste dermed oppgaven sin, og hjalp presidenten. Ryan løste også oppgaven sin, og begge leire er derfor ganske fornøyde. Uavgjort mot ringreven Biden, var alt man kunne forvente av Ryan i sin debut som debattant på den ypperste nasjonale politiske scene. Han leverte solid, og sto for kveldens morsomste øyeblikk da han vitset om Bidens hang til forsnakkelser og sleivete formuleringer.

Siden Romney har momentumet i valgkampen i øyeblikket var det veldig viktig for Obama-kampanjen å få stagget dette. Det tror jeg de har klart. Visepresidentdebatten var for jevn til å kaste noe rundt på racet. Men den var et event som tok fokus vekk fra forrige debatt. Dermed blir Biden debattvinner i en videre kontekst, dersom Obama og Romney ligger jevnt på meningsmålingene når de møtes tirsdag. Han skaffet sjefen et greit utgangspunkt før sin debatt.

Til sist: Biden var røff og litt ubehøvlet. Men det passet til dels godt til tema, som i overraskende stor grad ble utenrikspolitikk. Når den populistiske Biden viftet og pekte og var offensiv som et lemen kan noen velgere tenke: «dette er en tøffing å sende ut for å stirre ned Putin». Ryan så i de sekvensene litt ut som en blåøyd nerdete speidergutt. Det er satt på spissen, og Ryan har utvilsomt mye å fare med. Men han virket litt ung, varsom og uerfaren, til tross for at det han sa om utenrikspolitikk tidvis var bra på substans.

Men substans er dessverre ofte sekundært i TV-debatter. Biden rotet det til for seg med kroppsspråk og mimikk. Samtidig fremsto han som tøffingen, senioren som belærte junioren, med klassisk hersketeknikk. Jeg mistenker at en del ikke gjennomskuer triksene, og at dette vil bli husket som Bidens debatt. En debatt han eide og kunne vunnet greit, men som endte helt jevnt grunnet hans aggressive stil. Han var både vinneren og taperen og dermed aftenens ubestridte midtpunkt. All PR er ikke god PR, men min magefølelse er at han slipper unna med dette. Om han ikke gjør det, slik mange spår, er det ingen tvil om hvorfor.

Fra Reagan til Romney

Skal Mitt Romney vinne presidentdebatten er Ronald Reagan rette mann å lære av.

I natt går den første av USAs presidentdebatter av stabelen. De to partienes ubestridte ledere møtes til intens politisk tvekamp, i et verbalt basketak om å bli verdens mektigste mann. Tidvis overbeviser en kandidat og tar hjem seieren, men like ofte gjør noen seg bort, og besegler sin egen skjebne. Dette er marerittet for valgkamp-strategene, at deres kandidat uten sufflør eller redningsbøye havner ut i rom sjø for åpen scene. Et eksempel på dette er Gerald Fords notoriske utsagn fra 1976 om at Sovjetunionen ikke dominerte Øst-Europa.

Debattene er ikke noe selvforherligende enmannsshow slik som landsmøtene. Man kan ikke gjemme seg for motstanderens verbale angrep. Hver minste detalj er derfor gjenstand for inngående forutgående forhandlinger mellom partiene. Skal kandidatene stå eller sitte? Vil man ha folkemøteformat? Hvor lang svartid har man, og tillates replikker? Hvilke temaer skal tas opp? Skal kandidatene håndhilse foran på scenen før debatten? Et slikt håndtrykk kan godt inntreffe i natt siden kandidatene er nokså jevnhøye.  Mellom John McCain og den langt høyere Obama var håndtrykket en sensitiv sak.

Debattene er antakelig Romneys siste realistiske mulighet for egenhendig å orkestrere sitt comeback frem til valgseier. Vinner han ikke debattene er han avhengig av en ekstraordinær hendelse utenfor hans egen kontroll. Det er helt avgjørende at Romney unngår tabber og sleivete formuleringer som han tidligere har vært disponert for. Disse har dog inntruffet mest når Romney har improvisert. Imidlertid er ingen politiker immun mot skandaler, ei heller Obama. En saftig utroskapsavsløring eller korrupsjonsskandale i løpet av oktober, og Obama er ferdigkjørt. En annen mulighet for Romney er at en storstilt internasjonal krise oppstår, som Obama fomler fullstendig til. De mest aktuelle arnestedene for en slik krise er Kina, Russland eller Midtøsten. Vi husker krigen i Georgia i august 2008.

Hva skal man se etter når man benker seg foran TV-en for å se debattene? Det kan ikke stikkes under stol at de fleste debatter går i glemmeboka. Ingen briljerer, ingen dummer seg ut. Tidvis vil ingen av de fire debattene inneholde noe som blir husket særlig lenger enn til valgdagen. Men innimellom skjer det noe skjellsettende som får innflytelse på valgresultatet, eller kommende presidentdebatter.  Debattanalyse er derfor jakten på det magiske øyeblikket, og det har vært en del slike oppigjennom. Bush senior så på klokka mens en bekymret velger stilte spørsmål om arbeidsledighet, og en arrogant Al Gore okket seg og stønnet oppgitt da Bush junior fomlet med sine svar. Mye tyder på at Gore påførte sitt kandidatur banesår under debattene i det rekordjevne valget i år 2000. Arroganse er livsfarlig i amerikansk politikk, og er en fallgruve for begge kandidatene i natt.

TV-debatt er like mye TV som det er debatt. Det rent visuelle er veldig viktig. Et godt tips for å forstå hvem som vinner er å skru ned lyden i et par minutter. Da får man et tydeligere inntrykk av kroppsspråk, fremtoning og maktforholdet debattantene imellom. I tillegg gir det et innblikk i hvordan de mange som er under middels interessert i politikk opplever debatten. For mange velgere er ordene og argumentene bakgrunnsstøy som i begrenset grad påvirker hvem de synes vinner debatten. Debattene har et snev av en popularitekonkurranse.  Samtidig er det en mann-mot-mann duell. Hvem tar kommandoen og ser ut som en president? Kort sagt: den som ser ut som vinneren, pleier å være vinneren.

Den første skjellsettende TV-debatten gjennom tidene illustrerer betydningen av det visuelle godt. Richard Nixon argumenterte godt for seg i 1960. John F. Kennedy så derimot ung, vital og energisk ut sammenlignet med en svett og sliten Nixon. Velgere som så debatten på TV mente Kennedy vant, mens radiolytterne anså Nixon for å være debattvinneren. Og selve valget? Det vant TV, jeg mener, Kennedy. Moderne amerikanske presidenter ser alltid godt ut, med skuespiller-sjarmøren Ronald Reagan i spissen. Den krokete nesa til Abraham Lincoln hører i dobbelt forstand historien til.

Reagan er nok den som mer enn noen annen har preget debattformatet. Han benyttet TV-debattene som en scene. Med en enkelt morsomhet slo han all lufta ut av de kritiske røster som mente han var for gammel til å fortsette som president i 1984. Reagan svarte elegant: «Jeg kommer ikke til å utnytte det politisk, at min motkandidat er så ung og uerfaren». Selv motstanderen Walter Mondale brast ut i hjertelig latter. Smilet vedvarte trolig ikke, ettersom han gikk hen og tapte samtlige stater, bortsett fra sin hjemstat Minnesota.

Å smile er viktig. John McCains smil var kjølig og kaldt i debattene forrige valg. Han fremsto litt som en bitter gammel mann. Obama har derimot et pent smil, det samme har Romney. Men når Romney blir irritert glir han av og til ut i et foraktfullt, overbærende og nedlatende smil. Det bør han unngå i natt, spesielt hvis smilet akkompagneres av en falsk latter. Romney må heller ikke gjenta bedriften fra primærvalget med å tilby veddemål på direkten på 10 000 dollar, lommerusk for mangemillionæren. En bedre strategi vil være å få Obama litt forbannet, uten å virke for frekk. Mange eldre i USA er litt lettskremte overfor sinte svarte menn, og pensjonistene bor i hopetall i valgets kanskje viktigste stat: Florida. Slik det ser ut nå er Romney helt avhengig av å vinne den folkerike solskinnsstaten.

Det blir spennende å se om nattens debatt byr på velkjent retorikk i ny drakt. I helgen sa Romney til TV-kanalen ABC at han var fristet til å bruke Reagans effektive strofe, som ble brukt både mot Jimmy Carter og mot Mondale: «There you go again». Spørsmålet blir om Romney har glimt nok i øyet til å levere parafraser av Reagan-retorikken. Svaret får vi muligens i natt.  Romney må dog passe seg for å trekke sammenligninger med en storhet som Reagan for langt. Da kan Obama omformulere den dødeligste nedsablingslinjen fra debatthistorien, levert av Lloyd Bentsen til Dan Quayle i 1988, «Guvernør Romney, du er ingen Ronald Reagan».

Teksten ble trykket som kronikk i Dagbladet 3. oktober, 2012.

Romneys valgkampfiasko

Mitt Romney kan fortsatt vinne presidentvalget, men han er nå avhengig av en snarlig spissing av sitt politiske budskap, av fremragende debattopptredener eller at president Obama roter til håndteringen av viktige hendelser. For oppsiktsvekkende nok ser Romney ikke ut til å evne og utnytte sitt beste valgkampkort, det økonomiske argumentet for et maktskifte. Så til tross for at USA befinner seg i et økonomisk uføre av stort format der enhver sittende president skulle slite hardt for å vinne, er Obama nå på god vei til å vinne fire nye år i Det hvite hus.

For å bruke det økonomiske kortet effektivt er Romney avhengig av å gjøre to ting. For det første må han drive hjem en helt nødvendig situasjonsforståelse hos velgerne, og for det andre må han formulere et nytt, helhetlig og fremtidsrettet alternativ til Obamas politikk. Romney har så langt mislykkes med begge deler, og har som følge av dette gitt Obama-kampanjen muligheten til å legge premissene for valgkampen.

Med årlige budsjettunderskudd på over 1000 milliarder dollar, en gjeldsbyrde som snart er like stor som USAs brutto nasjonalprodukt og en historisk stor del av befolkningen utenfor arbeidsmarkedet, skulle det ikke trengs noe geni for å beskrive alvoret i situasjonen og rette et effektivt angrep mot presidentens politikk. Romney fikk også tidlig ualminnelig god hjelp til å definere den utfordringen USA står overfor. [Read more…]

Eastwood og post-truth politics

Det er neppe en nyhet at politikere utviser en viss fleksibilitet med fakta, ikke minst under en valgkamp. Noen observatører begynner likevel å ane at noe er blitt annerledes i år. Kandidatene bryr seg enda mindre om sannheten. Den vanlige stråmannen er blitt erstattet av den tomme stolen til Clint Eastwood. [Read more…]

Obamas tale

En god, men ikke noen stor tale av president Obama. Den kommer neppe til å ha nevneverdig innflytelse på valgutfallet. I talen var presidenten ute etter flere ting. For det første søkte han å gjøre dette valget til et såkalt ”choice election” der det hele blir et spørsmål om hans politiske alternativ versus den samme gamle versjonen av republikansk politikk. På det viset søker Obama å unngå at valget kun blir et referendum over de resultater som er oppnådd i hans første periode.

Dernest var det presidentens intensjon å vise at han i langt større grad enn Romney forstår vanlige folks problemer, og har en politikk som retter seg inn på å møte middelklassens hverdagsproblemer og sosiale trygghet. Og for det tredje var det viktig å forklare folk at den elendige økonomiske forfatning som USA var i når Obama overtok styringen ikke lar seg løse kun gjennom kortsikte kjappe tiltak, men krever en langsiktig tilnærming og dermed også velgernes tålmodighet.

I tillegg bar Obamas tale tydelig preg av at han ønsket å gi demokratenes mange velgergrupper som minoriteter, kvinner, ungdom eller innvandere sine spesielle saker. Men på dette viset ble talen veldig oppstykket og nesten som en tradisjonell ”State of the Union”. I denne listen av saker, hadde Obama flere gode poenger og særlig hans vektlegging av betydningen av et kraftak innen utdanning er viktig å merke seg. Men med dette ”smørbrødliste”-preget fikk ikke talen den helt avgjørende samlende røde tråd om den politikk Obama akter å basere seg på i de neste fire årene. Med andre ord manglet Obama nettopp det som var selve briljansen i Bill Clintons tale natten før.

Dermed er det vanskelig å se at Obama gjennom denne talen har formulert noe som kan gi han et politisk mandat hvis han vinner valget. Et mandat som er helt nødvendig om han skal ha noe som helst håp om å oppnå flere konkrete resultater i siste perioden enn i den første. Og ikke minst for USAs del er det nå helt avgjørende at man får en president som makter å samle tilstrekkelig politisk oppslutning i Kongressen til å gjennomføre en helhetlig politikk for å løse landets grunnleggende problemer.

Demokratene har hatt et vellykket nominasjonsmøte, men presidentens tale kommer neppe til å være det man husker best. Det burde rett og slett vært Obama som holdt Bill Clintons tale.

Rause Romney

Romney leverte en god tale i går som kan hjelpe ham i fortsettelsen.

I går avsluttet Romney republikanernes landsmøte med en optimistisk og god tale. Talen var kanskje Romneys beste så langt, og han lyktes fordi han la den første stenen for å ta tilbake kontrollen over sitt eget image. Tunge negative reklamer fra Obama-kampanjen har så langt diktert deler av folks oppfatninger om Romney. Det første grepet i en lang prosess mot å få eierskap til eget image har begynt. Talen traff i tone og tok opp mange av de riktige temaene.

Romney kom tidlig inn på en optimistisk ideologisk sekvens der immigrant-mentaliteten og USAs frihetsfokus stod sentralt. Etter hvert snakket han mer om sin egen bakgrunn. Han portretterte seg selv via andre, et smart trekk for ikke å virke selvsentrert. Historien om hans fars roser til moren var unektelig rørende. Så snakket han om kvinner, en velgergruppe han må få bedre grep om. Utover i talen kom en tydelig Reaganesque bit der han ba alle spørre seg selv om de har det bedre nå, enn for fire år siden. Så fulgte valgløfter om å skape jobber. Og helt til slutt, noen høystemte avsnitt om «that United America», som paradoksalt nok minnet om Obamas gjennombruddstale i Boston i 2004. Romney gikk da opp i stemmeleie og viste taleregenskaper som går utover hva jeg har sett av ham tidligere.

Romney fremsto som raus i går. Dette er viktig da han har blitt svertet som en kapitalisthai, en åtseleter som kjøper nedleggingstruede selskaper, og sender dem utfor stupet for egen profitt. Romney har blitt sett på av mange som litt kald, veldig rik, gjerrig, distansert, og hensynsløs. I går klarte han å fremstå som raus helt fra starten, og det virket oppriktig. Han åpnet med å hylle sin makker Paul Ryan. At han snakket pent om kona Ann er helt programmessig, men han tok seg også tid til å hylle nylige avdøde Neil Armstrong.

Et innslag av raushet kunne faktisk også anes innimellom all kritikken av Obama. Han sa han skulle ønske Obama hadde lyktes, for det hadde vært best for Amerika. Videre ga han en kort og etterrettelig fremstilling av Obamas største utenrikspolitiske triumf, at han fikk has på Osama bin Laden. Romney viste storsinn i det som for ham er en seierens time, han virket målrettet og fokusert, men ikke aggressiv. Han bidro positivt til å bedre sin «likeability» blant USAs velgere.

Skulle Romney vinne valget kan det hende talen i går kan fremstå som et vendepunkt i en snuoperasjon fram mot valgseier. Det er dog viktig å huske at det var en ren parademarsj foran egne partifeller som fant sted i Tampa i går. Det blir som en fotballkamp med kun et lag på banen, en form for politisk gruppeonani. Den store utfordringen som ligger foran Romney er presidentdebattene. Det er ofte her det store slaget virkelig står. Mange mener at det var i debatten i Wake Forest at Bush vant, og Gore tapte, det superjevne valget i 2000. Romney har med talen skaffet seg et litt jevnere utgangspunkt før debattene. Men han er fortsatt på defensiven, spesielt om man ser på meningsmålingene i vippestatene som avgjør valget.

Romney som politisk balansekunstner

President Obama har en knepen ledelse på Mitt Romney på de nasjonale meningsmålingene. I etterkant av republikanernes nominasjonsmøte bør Romney ha utjevnet denne, og helst overtatt ledelsen med noen prosentpoeng. Hvordan skal han klare det? Jo, han må formidle et klart og positivt fremtidsbudskap om hvordan han vil benytte presidentembetet til å håndtere USAs omfattende økonomiske problemer. Og han må i tillegg formidle lederkompetanse og et personlig vesen som gjør at folk fleste ikke bare får tillit til at han kan ordne opp i vanskelighetene, men at de også føler seg komfortabel med han som president. Kanskje vil de aldri virkelig like han, men han må fremstå som likendes nok til at de orker at han dukker opp i stuene deres dag inn og dag ut de neste fire årene.

Særlig etter at Mitt Romney valgte Paul Ryan som sin visepresidentkandidat har Obama-kampanjen forsøkt å fremstille Romney som en ekstrem høyrepolitiker, mens media og kommentatorkorpset i hovedsak fortsetter å betegne han som en politisk værhane uten prinsipper. På nominasjonsmøtet må Romney presentere seg for opinionen på en slik måte at han effektivt snur begge typer kritikk til egen fordel. Måten å gjøre det på er å lansere et klart konservativt budskap som ikke viker tilbake for å gå løs på USAs strukturelt betingede underskuddspolitikk og landets elendige økonomiske vekst. Men samtidig må Romney kombinere dette med en resultatorientert lederstil der det like klart signaliseres en genuin vilje til å finne politisk farbare løsninger.

Han må fremstå som en eksponent for en praktisk politikk der det beste aldri må stå i veien foroppnåelsen av det gode. For skal USA kunne møte sine mange store utfordringer så må Washingtons politiske beslutningssystem igjen begynne å fungere. Og det er her Romney virkelig har en mulighet til å selge seg med sin Bain Capital-fortid hvor han alltid samlet de beste folkene rundt seg og fant frem til den beste løsningen som situasjonen gav rom for. Folk må rett og slett få et berettiget håp om at Romney med sin lederstil og kompetanse kan få til det Obama ikke har klart, nemlig praktisk samarbeid på tvers av partiskillelinjer, til beste for nasjonen. I tillegg må Romney også makte å kontre det som blir ett av demokratenes hovedargumenter, nemlig at Romney vil føre USA tilbake til samme ødeleggende økonomiske politikken som den George W. Bush førte.

Mange vil hevde at en sterkt konservativ politisk profil og praktisk pragmatisme ikke er mulig å forene. Jo, det er fullt mulig, og det finnes flere historiske eksempler på slik ledelse i Det hvite hus. Men det forutsetter evne til en krevende politisk balansekunst der personlig ledertalent representerer nøkkelen. Skal man få til dette må det bygges et personlig tillitsforhold mellom presidenten og sentrale personer i begge partienes kongressgrupper, der man makter å gi flere eierskap til de vedtak som skal fattes. Med andre ord må man ha en president som reintroduserer noe som har gått tapt i amerikansk politikk, nemlig god gammeldags ”hestehandel”.  En del tyder på at Romney i større grad enn Obama besitter slike egenskaper. Og det er dette inntrykket som Romney må klare å bruke nominasjonsmøtet til å hamre fast særlig hos de velgerne som fortsatt ikke har bestemt seg for hvem de skal stemme på 6. november.

Akin-misæren

Her gir Akin en kommentar som trolig koster ham hans politiske karriere.

En intrikat sak er under oppseiling i Missouri akkurat nå. Republikanernes Todd Akin har kommet med de villeste fornedrende utsagn om abort og voldtekt. Det inneholdt et uvitenskapelig utsagn om at kvinners kropp har evne til å blokkere befruktning dersom det er snakk om en virkelig voldtekt. De mørkeste av holdninger kommer innimellom til overflaten i politikken, men her leder det til en mindre krise i det republikanske partiet, som kan vokse seg større.

Det må nå en rettslig instans inn dersom Akin skulle ønske å trekke sitt kandidatur. Hele det republikanske partiet forstår at Akin kommer til å tape, og de store valgkampfinansiererne har trukket sin støtte. Men Akin nekter å gi seg, og beskrives som noe av det staeste mann kan finne i amerikansk politikk. Romney selv, er blant de Akin nå ignorerer signalene fra.

Denne saken er av stor viktighet av minst tre grunner. For det første stiller Republikanerne med en så godt som sjanseløs kandidat i et av de viktigste senatsracene til høsten. Det skal mye til at Republikanerne klarer å få flertall i senatet dersom McCaskill og demokratene beholder setet fra Missouri. Men når fasiten telles opp etter valget kan det også godt hende at selv med Missouri-setet ville ikke Republikanerne nekte Demokratene senatsflertall.

Det som er verre er innflytelsen denne hendelsen kan få på presidentvalget. Demokratene angriper tidvis Republikanerne for det de hevder er GOPs «war on women». I Akin har de fersk empiri, og en hoggestabbe de kommer til å hugge løs på fram til November, om ikke man får skjøvet Akin til side. Jeg synes jeg hører det: La oss diskutere sosiale spørsmål med «the party of Akin!». Så lenge Akin er med, er sjansene større for at kvinners rettigheter og abortspørsmålet også vil figurere på agendaen. Det er i utgangspunktet vanskelige saker å diskutere for GOP, men med Akin «på laget» havner man på defensiven fra start.

At alle vettuge krefter i partiet fordømmer hans uttalelser er bra og riktig, men det vil ikke stagge demokratenes kritikk, og neppe medienes heller. Hendelsen demonstrerer med tydelighet den uregjerlighet som råder ytterst til høyre. Romneys lederskap går også på en prestisjesmell om ikke han evner å få sin vilje gjennom. Til sist kan nevnes at Paul Ryan, i motsetning til Romney, er meget tydelig på sin strenge abortmotstand. Han er nok innenfor normalen i tungt konservative kretser i USA. Men hans posisjoner blir også fort et tema når man ser hva de som er litt lenger ut enn ham klarer å si om saken.

Denne verkebyllen vokser nå på en daglig basis. Klarer Republikanerne å løse den før kostnadene blir enda større? Denne saken bør løses innen nominasjonsmøtet neste uke, ellers kommer spissede spørsmål fra media garantert. Som Krauthammer sa på Fox News i går: «There’s enough stupidity in Congress»

Romney skifter strategi

Mitt Romney forsøkte lenge å vinne det kommende presidentvalget ved å gjøre det hele til et referendum over Obama. Tanken var at usikre økonomiske tider, presidentens lave oppslutning og Romneys egen kompetanse var tilstrekkelig til å sikre han valgseieren. I løpet av sommeren har dette vist seg å være en utilstrekkelig strategi.

[Read more…]

Romneys valg av VP

Mitt Romney vil snart annonsere sitt valg av visepresident-kandidat. Det er sjelden at visepresident-kandidaten har noen avgjørende innvirkning på valgutfallet. Valgene vinnes og tapes som regel av presidentkandidatene selv. Men å utpeke sin parhest er likevel presidentkandidatens første viktige beslutning, ogden forteller en del om den strategi man bygger på og gir en viss indikasjon på hvordan kandidaten vil opptre som president.

Noen presidentkandidater tenker primært taktisk-politisk i sitt valg, mens andre åpenbart velger en person som kan yte et verdifullt bidrag til å styre USA og implementere presidentens politikk. McCains valg av Sarah Palin er et godt eksempel på det første mens Bush sitt valg av Cheney hører hjemme i den andre kategorien. Noen ganger plukker man en visepresident som kan gi valgseddelen politisk og regional balanse, mens andre igjen ønsker å understreke eget politisk ståsted og egen kompetanse. Dukakis-Bentsen i 1988 er et klassisk eksempel på det først mens Clinton-Gore i 1992 er en slående utgave av det andre. Enkelte presidentkandidater viser gjennom sitt valg at man ikke viker tilbake fra å ta sjanser og overraskende beslutninger. Mens andre demonstrerer en grundig og systematisk lederstil ved sitt valg.  På sett og vis anvendte McCain og Obama hver sin av disse to tilnærmingene.

Hvor kommer så Romney til å plassere seg i forhold til alt dette? Mye tyder på at Romney er en grundig og svært systematisk ledertype. Han har også gjentatte ganger sagt at punkt en i utvelgelsen er kravet om at vedkommende kan fungere som president fra dag en hvis det skulle bli nødvendig. Romney har også gjort økonomisk kompetanse til hovedelementet i sin valgkampstrategi, og ønsker trolig å underbygge dette ved sitt valg av visepresidentkandidat. Bak valgkampretorikken er Romney også en politisk pragmatiker og realist. I sum tilsier alt dette at han kommer til å velge en person som ligner mye på han selv. I så fall står valget trolig mellom tidligere Minnesota-guvernør Tim Pawlenty, Virginia-guvernør Bob McDonnell og Ohio-senator Rob Portman.

En del tyder imidlertid på at Romney-kampanjen gjennom sommeren har havnet i noe som ligner på en defensivt preget politisk bakevje. Riktignok er det jevnt på meningsmålingene, men Obama har overtaket, ikke minst i de viktige vippestatene. Dette fordi Obama i en viss grad har lyktes i å definere Romney som en uakseptabel Wall Street type politiker som vil repetere feilene og utskeielsene fra Bush-perioden. Ut fra dette skal det ikke utelukkes at Romney vil bruke valget av visepresident-kandidat for å komme politisk på offensiven, og til å endre dagsorden i valgkampen. I så fall kan det være duket for yngre fremadstormende politikere som Florida-senator Marco Rubio eller kongressrepresentant fra Wisconsin, Paul Ryan. Følger Romney dette resonnementet kan heller ikke andre overaskende navn som New Yorks borgermester, Michael Bloomberg, helt utelukkes. Alt dette forutsetter imidlertid at Romney er villig til å ta risikoer og overraskende beslutninger. Lite av det vi har sett hittil tyder på at så er tilfellet. Men hvis det personlige tillitsforholdet er til stedet og det heller ikke finnes “lik i skapet” kan selv Romney trekke den slutning at man må tørre å tape for å vinne et amerikansk presidentvalg.

En endimensjonal kampanje

En viktig artikkel ble trykket i Wall Street Journal i går. Som tidligere nevnt er dette en kilde man bør konsultere jevnlig for å få innsikt i hva som beveger seg på høyresiden i USA. Lederartikkelen er et massivt angrep på Romney og hans kampanje. Det gir nok en emmen bismak, ettersom pengeinnsankingen har vært gledelig god for Romney i det siste. WSJ-artikkelen indikerer at påstandene fra primærvalgkampen om at Romney ikke er konservativ nok,  på ingen måte er lagt døde.

WSJ langer ut mot Romney. De synes han er feig og at han ikke tør å slå tilbake mot Obama-kampanjens angrep på ham. Det som forarger dem aller mest er at han til dels har lagt helsereformen brakk som valgkampsak. Grunnet sin egen reform i Massachusets har Romney alltid vært i en dårlig posisjon til å kjøre Obama på helsereform-saken. Men når han valgte å betrakte bøtene for å nekte å kjøpe helseforsikring som nettopp bøter, og ikke en skatt, så mener WSJ at han gir ved dørene. Han aksepterte dermed i noen grad Obama-kampanjens terminologi etter høyesterettskjennelsen om Obamacare. Romney skjønte blunderen og har reversert dette standpunktet siden. Dermed kan New York Times på lederplass i dag portrettere ham som en flip-flopper. En politisk værhane som snur kappen etter vinden. Når budskapet fremstår så utydelig kan forandringer i kommunikasjonsenheten i valgkampteamet være aktuelt.

Denne saken er viktig fordi republikanske velgere er meget opptatt av helsereformen, og ønsker hele eller deler av den reversert. I en og samme vending har Romney spilt seg selv ytterligere ut over sidelinjen på helsereform-saken. Samtidig som han misset en sjanse til å poengtere at Obama øker skattene for middelklassen, en velgergruppe styrtrike Romney allerede har problemer med å begeistre. Fra et republikansk ståsted slipper skatteheveren Obama unna.

Obama er på offensiven om helsereform akkurat i øyeblikket. Romney må passe seg så han ikke ender opp med en endimensjonal kampanje. Hvis ikke Romney klarer å gjøre helsereform og skattenivået til gode valgkampsaker for seg, så står han snart igjen med bare økonomien. Romney kan vinne til tross for dette, ettersom økonomien er den klart viktigste saken i høstens valg.

Men kan han slå Obama hvis han må hinke på ett økonomibein hele oppløpssiden? Romney trenger flere ben å stå på, han må trolig ha noe mer enn bare økonomisk CEO-tyngde. Utenrikspolitikken er av liten betydning, men også den er utvilsomt i Bin-Laden dödarens favør. Som person er Mitt ikke mer populær enn Obama. Amerikanere flest liker Obama, det er politikken hans mange av dem opponerer mot. Romney må finne måter å utnytte dette på, og forleden angrep han politikken snarere enn Obama i intervju hos CBS News.

Til sist har vi de sosiale verdispørsmålene, som var vesentlige for den vellykkede Bush-kampanjen. Men her finner Romney trolig heller ikke en god vinnersak. Fokus på verdispørsmål blir oftest en religionstung debatt i USA, og jeg har vondt for å se at Mormoner-kortet blir et ess i Romneys erme.

Det er lenge til valget, men Romney må komme opp med noe mer enn økonomi, økonomi, økonomi, stupid. WSJ har sendt Romney en kraftig påminnelse om at man foreløpig ikke ser konturene av en vinnerformel for hans kampanje, og at de konservative ingen lunde vil stilltiende akseptere en politisk venstremanøvrering inn mot det velgerrike sentrum av amerikansk politikk.

USA ved et veiskille

Det er mye snakk om USAs svekkede maktposisjon. Selv om landets økonomiske situasjon er alt annet enn lys er det likevel ikke sviktende grunnressurser som utgjør den største trussel mot USAs internasjonale lederposisjon. Problemet består derimot i det man best kan betegne som en politisk beslutningskrise. [Read more…]

Senatet taper Lugar

Senator Dick Lugar (venstre) sammen med tidligere senator Sam Nunn.
 

I går ble det klart at det amerikanske senatet kommer til å miste en av sine mest erfarne og kunnskapsrike medlemmer om utenrikspolitiske temaer. Dick Lugars mangeårig innsats på vegne av nasjonens sikkerhetsinteresser hadde dessverre blitt mindre relevant likevel. [Read more…]

Baseball and Politics

It’s likely that most of the members of Congress grew up with baseball, and have the same kinds of childhood memories of the game as I do. Perhaps its time they started playing politics in the same way.

[Read more…]

Extreme Political Ideologies

 

This is a time of starkly differing ideologies clashing in the 2012 U. S. political arena. The U. S. state of Wisconsin is a focused microcosm of this national picture.  [Read more…]

En kamp om USAs sjel

Fremfor alt kan duellen mellom Obama og Romney fort utvikle seg til et generaloppgjør om USAs politisk-ideologiske hovedkurs, et oppgjør som kan vise seg å bli avgjørende for hvordan USA vil forsøke å bevare sin internasjonale lederrolle.

[Read more…]

Romney vinner

Den innflytelsesrike Kongressmann Paul Ryan gir Mitt Romney drahjelp i sin hjemstat Wisconsin.

I natt kan vi komme et langt stykke nærmere at Republikanernes primærvalgkamp er over. Avgjort  til Romneys fordel har det i praksis vært lenge. Muligens siden Michigan, eller Florida om man vil ta i. Spørsmålet er ikke hvem som vinner, men når de som ikke vinner velger å gi seg. Med mindre noe rart skjer på slutten vil Romney sikre seg tre nye seire i natt. To av dem (Maryland og DC) blir med store sifre, men resultatet blir tettere i Wisconsin.

Stater betyr mye, men antall delegater er i denne fasen vel så viktig. NYTimes mener Romney kan kapre opp mot 50 av Md. og DC sine 56 delegater. Han vil dra kraftig i fra i kveld. Neste runde er først om 3 uker. Da er det også Romney-vennlige stater han vil vinne enkelt slik som New York, Connecticut, Delaware og Rhode Island. Det eneste spørsmålet er om Santorum kan vinne sin hjemstat Pennsylvania. Santorum signaliserer at den staten er en must-win for ham, om han skulle overleve et tap i Wisconsin.

Noen har forvekslet racet vi ser med et jevnt race. Det er det ikke. Romney har en voldsom ledelse i delegater, og han får stadig bredere støtte i partiet. Det siste tar form av et jevnt tilsig av støtteerklæringer fra profilerte Republikanere. Valgrundene har i hovedsak vært jevne kun i stater der Romney har de dårligste forutsetningene. Dette gjelder spesielt i the Deep South der han ikke har vunnet en eneste stat. Men i det viktige Rustbeltet i Nord, øst for Mississippi-elven, har Romney gjort det bra.

Media snakker alltid opp racet – det er jo det som er spennende – men de kalde tallene tilsier at nå kan kun en juicy skandale frata Romney nominasjonen. Romney vinner i kveld, og han vinner nominasjonen. Men om han slår Obama? det er foreløpig helt åpent.

Obamacare: Frihet eller ansvar?

USA er en nasjon av individualister som verdsetter personlig frihet. Ukens rettssak om helsereformen dreier seg hovedsakelig om statens rett til å tvinge individer til å betale for en fellesgode – helsevesenet.

[Read more…]

Økonomisk fremgang eller tapt drøm?

Mens det rapporteres om en positiv trend i amerikansk økonomi, viser en langsiktig utvikling at den amerikanske drømmen er på usikker grunn.  [Read more…]

Obama og Tom Hanks-trikset

I sin nye valgkampfilm er Barack Obama en amerikansk legende, en redningsmann, en av USAs store presidenter. Hemmeligheten ligger i sjangeren. [Read more…]

Do speeches even matter?

In a Washington Post column this week, former speechwriter Michael Gerson bemoans Rick Santorum’s attacks on prepared speeches and the President’s use of a teleprompter. But do speeches have the political power ascribed to them?

[Read more…]

Nok en tapt matchball

Mitt Romney kunne brakt den republikanske nominasjonsprosessen til en relativt rask avslutning i går, men nok en gang misbrukte han en slik mulighet.

[Read more…]

%d bloggers like this: