Frykten utlikner

Obamas tid som president har vist at personlige faktorer påvirker USAs utenriksopptreden. Men når frykten for terror melder seg, utviskes forskjellene mellom Bush og Obama.

 At valgte politikere ikke har selvstendig handligskraft, men bare er utbyttbare automater som reagerer identisk og forutsigbart på omstendighetens fordringer, er en besnærende, men også uhyggelig tanke.

 Et tilbakeblikk på Barack Obamas første år som USAs president gir ikke åpenbar næring til automatanalogien. Selv om Obama har videreført deler av arven fra George W. Bush, for eksempel i Afghanistan, har han ikke opptrådt som Bushs like. I de mest balanserte resymeene av hans første år som president er det kontrastene til forgjengeren, snarere enn likhetene, som er mest iøynefallende. Obamas reflekterende og pragmatiske tilnærming til USAs utenriksutfordringer, sett opp mot Bushs mer ideologisk forankrede besluttsomhet, oppfattes av mange som den mest betydningsfulle forskjellen mellom de to.

Likevel skal man være varsom med å avskrive automatanalogien helt. For etter å ha evaluert omstendighetene rundt det avvergede flyterrorangrep i 2009, målbar Obama det samme nattsvarte alvor vi husker fra tiden etter terrorangrepene 9/11: “Vi er i krig. Vi er krig mot al Qaeda, et vidtspennende nettverk av vold og hat som angrep oss 11. september, som drepte nesten 3000 uskyldige mennesker, og som legger planer om å angripe oss igjen. Vi vil gjøre hva som helst for å tilintetgjøre dem”.

Dette lyder umiskjennelig som et ekko av Bush og kunne uredigert vært forordet til en lærebok i ny-konservatisme. Nettopp sammenhengen mellom første og siste setning i sitatet var Bush-administrasjonens utenrikspolitiske rettesnor. Like fullt finner uttalelsen veien til fredsprisvinnerens lepper. Med ett nedtonte Obama sin grunnholdning om at terrorisme primært skal bekjempes som et alminnelig samfunnsonde innefor rettsstatens rammer, ikke som krig. Borte var de karakteristiske nyansene i hans taler, blant annet bevisstheten han tidligere formidlet i Kairo om at USAs internasjonale nærvær og opptreden er en vesentlig kilde til terroristenes fiendskap. Reagerer politikere som automater likevel?

Nei, men frykt utvisker individuelle forskjeller. Stilt ovenfor fryktinngytende terrorisme bidrar blant annet tre tendenser til å standardisere politikken til presidenter av ellers svært ulike støpning:

For det første en føre-var tendens: Frykten for terror er særegen fordi signalene om kommende angrep er uklare og vanskelige å tolke. Etterretningsorganenes bestrebelser kommer ofte til kort. CIA lot seg i desember 2009 infiltrere av en tilsynelatende troverdig jordansk lege. Åtte liv gikk derved tapt. Usikkerheten dette gir opphav til gjør at enhver amerikansk president foretrekker å være på den sikre siden og iverksetter for mange forebyggende tiltak, snarere enn for få, for eksempel for å bedre flysikkerheten.

For det andre ser man en tendens til konsekvensignoranse. I politikernes iver etter umiddelbare og synlige reaksjoner, iverksetter de i blant meningsfulle tiltak uten tilstrekkelig hensyn til de indirekte langtidsfølgene av tiltakene. Eksempelvis overses lett at det å operere med to køer på flyplasser, én for mørkhudede og én for hvite, på sikt kan føre til flere, ikke færre, terrorangrep, fordi tiltaket i seg selv gir incitament til ytterligere hat i køen som mistenkeliggjøres.

For det tredje, tiltrekkes fryktsomme politikere av Brutus’ statsmoral: Tanken om at midlene rettferdiggjøres av målets gode hensikt. Den dragningen var enkel å spore i Obamas nobelforedrag, særlig i hans forsvar for krigen i Afghanistan. Og selv om krontappen i den amerikanske uavhengighetserklæringen er at ”alle mennesker er født like”, rettferdiggjøres segregerte flyplasskøer av sin gode hensikt.

Obama gjort seg bemerket på grunn sin sterke personlige karakter. Nettopp derfor er det slående at tilfellene der Obama opptrer med automatens forutsigbarhet ikke er til å overse.

Av Johannes Rø

Reklamer