Skoleretninger i Amerikansk politikk

 

Med utgangspunkt i fire ulike kriterier kan den amerikanske elitedebatten om utenriks- og sikkerhetspolitikk grovt deles inn i de tre skoleretningene institusjonalister, realpolitikere og ekspansjonister. Hvilken preferanse man har innenfor disse fire kriteriene gir en god indikasjon på hvordan en administrasjon vil håndtere de ulike utfordringene man blir stilt overfor. Dette gjør derfor disse kriteriene til et nyttig analytisk hjelpemiddel for å få frem viktige forskjeller og likheter mellom administrasjonene. De fire kriteriene det her dreier seg om er som følger:

1. Innslaget av unilateralisme eller multilateralisme. I dette som i de andre kriteriene er det ikke noe spørsmål om enten eller. Bare i sjeldne unntak vil man ha å gjøre med en enkeltpolitiker som opptrer som rendyrket unilateralist eller multilateralist. Og når det gjelder en administrasjons politikk kan man trolig se helt bort fra disse to ytterpunktene. I første rekke er det derfor et spørsmål om hva som er administrasjonens eller den bestemte politikerens utgangspreferanse når det gjelder valget mellom på den ene siden bruk av nasjonale og på den andre siden kollektive internasjonale virkemidler.

2. Avveining i valget mellom harde og myke maktmidler. Dette kriteriet dreier seg i hovedsak om variasjoner i viljen og tilbøyeligheten til å benytte militærmakt for oppnåelsen av sikkerhets- og utenrikspolitiske mål. Men det har også å gjøre med tilsvarende vektlegging på myke virkemidler, som eksempelvis diplomati og institusjonspolitikk, for å medvirke til at USA blir en attraktiv samarbeidspartner for andre. Det skal dog legges til at også slike ting som økonomiske straffetiltak er å anse som en form for hard makt.[1] 

3. Vektleggingen av internasjonal systemendring versus status quo. Det tredje kriteriet har å gjøre med utenrikspolitikkens ambisjonsnivå. Har man som bevisst siktemål å endre det internasjonale system og den relative maktfordeling på en avgjørende måte, eller vil man grovt sett rette seg inn mot å bevare den etablerte orden og rådende maktforhold?[2]

4. Innslaget av idealisme i forhold til tradisjonelle interesse. Samtlige amerikanske politikere og administrasjoner vil alltid basere sin utenrikspolitikk på en blanding av det man noe forenklet kan betegne som tradisjonelle nyttehensyn og ideelle motiver.[3] Men blandingsforholdet mellom disse to komponentene vil imidlertid variere med de klare implikasjoner dette har for både målsetninger og valg av strategi. Dette kriteriet er da ment å fange opp eksisterende forskjeller i vektleggingen av disse to komponentene.

Hvordan plasserer de nevnte tre skoleretningene seg på disse fire variablene? Jeg skal gi en kort beskrivelse.

Institusjonalistene kjennetegnes først og fremst av en klar preferanse for å implementere amerikansk utenrikspolitikk gjennom bruk av de kollektive internasjonale institusjonene. Dette er deres førsteprioritet, samtidig som det skal understrekes at også institusjonalistene i bestemte situasjoner er villig til å prioritere anvendelsen av de nasjonale amerikanske instrumentene. Men hovedregelen for denne skoleretningen er at dette først kommer på tale når det kollektive spor ikke fører til de ønskede resultateter. Helt i tråd med sin preferanse for bruk av kollektive institusjoner kjennetegnes retningen også av sin vektlegging på mykere maktmidler. Bruk av militærmakt er å anse som den aller siste utvei når annet ikke fører frem. Institusjonalistene er åpne for systemendringer, men da først og fremst i form av institusjonsbygging og videreutvikling av internasjonale normer og regler. Det er på denne måten, eksempelvis gjennom en utvidelse av organisasjoner som Nato og EU at man best kan spre demokrati og markedsøkonomi. Denne skoleretningen preges også av et betydelig innslag av idealisme, men igjen er det primært gjennom institusjonspolitikk man vil søke å utbre amerikanske verdier. 

Realpolitikerne preges mer enn noe annet av pragmatisme. Man har i utgangspunktet ingen klare preferanser verken når det gjelder nasjonale instrumenter og kollektive ordninger eller i valget mellom myke og hard maktmidler. Det er den konkrete situasjonens behov og hva som antas å være den best mulige kombinasjon av tiltak for optimal amerikansk måloppnåelse som vil være førende for deres valg. Denne retningen vil derimot være lite tilbøyelig til å ta risiko, og vil derfor klart tendere i retning av å bevare status quo snarere enn å satse på systemendringer. Og av de tre retningene er dette den som legger desidert sterkest vekt på tradisjonelle nasjonale interesser og desto mindre vekt på idealismeelementet.

Ekspansjonistene skiller seg primært fra de andre to retningene gjennom sitt sterke ønske om endringer i det internasjonale systemet, og den vekt de i denne sammenheng tillegger bruken av nasjonale amerikanske virkemidler, spesielt militærmakt. Retningen preges også av stor optimisme når det gjelder USAs muligheter for å styrke sin maktposisjon. Man stiller seg ikke avvisende til bruk av kollektive ordninger, men dette fremstår ofte som et andrevalg. Samtidig preges mange, men på langt nær alle, av ekspansjonistene av et betydelig innslag av idealisme. Og i tråd med synet på hvordan man oppnår systemendinger har denne retningen også stor tro på egenhendige tiltak for å spre amerikanske verdier.[4]


[1] Hovedarkitekten bak oppdelingen i hard og myk makt er Joseph S. Nye Jr. For mer om hans håndtering av disse begrepene, se bl.a. hans bøker Bound to Lead. The Changing Nature of American Power. Basics Books, New York 1990, The Paradox of American Power. Why The World’s Only Superpower Can’t Go It Alone. Oxford University Press, Oxford/New York 2002 og Soft Power The Mean to Success in World Politics. Public Affairs Press, New York 2004.

[2] Hos noen realist-teoretikere opereres det med forutsetningen at alle stormakter alltid bevisst streber etter mer makt og at sluttmålet er globalt hegemoni. Se John J. Mearsheimer, The Tragedy of Great Power Politics. Op.cit. Andre hevder at stormakter søker økt makt inntil egen sikkerhet er tilstrekkelig ivaretatt. Se Kenneth N. Waltz, Theory of International Politics. Random House, New York 1979. I denne studien anlegges det et nyklassisk realist-perspektiv på staters syn på makt, noe som tilsier at det ikke er noen automatikk i at USA vil etterstrebe globalt hegemoni og systemendringer.

[3] For en utførlig gjennomgang av bakgrunnen for denne kombinasjonen av idealisme og tradisjonelle nyttehensyn, se bl.a. Robert E. Osgood, Ideas and Self-Interest in American Foreign Relations. The University of Chicago Press, Chicago 1953. Se også Svein Melby. Amerikansk utenrikspolitikk. TANO. Oslo 1995.

[4] En mer utførlig beskrivelse av disse tre skoleretningene i den amerikanske elitedebatten finnes i Svein Melby, Bush-revolusjonen i amerikansk utenrikspolitikk. Aschehoug, Oslo 2004.

[5] Det finnes en lang rekke bøker og artikler om “US Grand Strategy”. En nyere oppsummering omkring temaet finnes i bl.a. David S. McDonough, “Beyond Primacy: Hegemony and Security Addiction in US Grand Strategy”, Orbis, Winter 2009.

Advertisements