Lovløse tilstander

Hvis man interesserer seg for det som foregår i samfunnet rundt seg, for eksempel det som skjer i internasjonal politikk, bør man holde et spesielt øye med fenomener som gjentar seg. Krig er et slikt fenomen. Selv om alle statsledere vet at krig fører med seg ekstrem menneskelig lidelse, bryter de stadig vekk ut. Det kan få en til å tro at det finnes lovmessigheter i internasjonal politikk.

 En av USAs mest meritterte analytikere av internasjonal politikk heter Robert Jervis. Etter at USA angrep Irak i 2003 spurte han seg, slik mange andre også gjorde, hvorfor USA valgte å gå til krig. Han mente å kunne tilbakeføre årsaken til en lovmessighet: Stormakter fører bestandig en ekspansiv utenrikspolitikk. I følge Jervis var Irakkrigen ”en logisk følge av USAs overlegenhet i det internasjonale systemet”.[1]

Med denne uttalelsen gjør Jervis seg til talsmann for et ideal som samfunnsforskningen har adoptert fra naturvitenskapene: Jakten på uavvendelige årsakssammenhenger eller lover. Det er en jakt med et fortjenestefullt mål, men samtidig en jakt som kan ende opp uten bytte. Per i dag finnes det så nær som ingen sosiale lovmessigheter som alle eksperter er enige om. Det er nedslående.

Den norske samfunnsforskeren Jon Elster har lansert et meningsfullt alternativ til jakten på lover som det er vel verdt å tenke gjennom. Han går inn for å redusere ambisjonsnivået når man ønsker å forstå samfunnet rundt seg. I stedet for lover skal man lete etter gjentagende årsaksmønstre, såkalte mekanismer.

Å sverge til en mekanistisk tilnærming innebærer at man må akseptere en antakelse om lovløse tilstander i sosiale fenomener. (Må for all del ikke tolkes som fravær av juridiske lover!) Maktpolitisk overlegenhet i det internasjonale systemet fører noen ganger til ekspansiv utenrikspolitikk, andre ganger til defensiv utenrikspolitikk. Det er ingen lovmessighet å spore. Snarer finnes flere tenkelige mekanismer. Av og til utløses den ene, av og til den andre. Fordi flere utfall er tenkbare, er det nesten umulig å forutse hva som vil skje. Men når vi vet hva som skjedde, kan mekanismer, som alltid er mer abstrakte enn begivenheten de kaster lys over, hjelpe oss til å forstå hvorfor nettopp dette ble utfallet.

Se på et eksempel: Sammenliknet med sin forgjenger la Obama seg på en imøtekommende, nesten forsonende linje overfor Iran i sitt første år som president. I bestrebelsene med å unngå at Iran utviklet atomvåpen åpnet han for eksempel, i motsetning til Bush, for diplomatiske forhandlinger. I forbindelse med Irans nyttårsfeiring, Nowruz, kunne man på Obamas hjemmeside se en tale der han skrøt av den iranske sivilisasjon, siterte persisk poesi og inviterte Iran inn i det internasjonale samfunn.

Fordi det er lovløse tilstander i internasjonal politikk kan vi ikke forutse hvordan Iran ville reagere på dette. Mange muligheter er plausible. Tre mekanismer peker seg ut: Kanskje ville Irans ledere tolke Obamas uttalelser som tegn på ekte forbrødring og svare med å gjengjelde imøtekommenheten. Like trolig er det at de ville tolke Obamas utspill som en trojansk hest og betrakte det som en slu amerikansk taktikk for å lure Iran til innrømmelser de ellers aldri ville gitt. En tredje mulighet er at Iran ville utnytte Obamas velvilje, late som om de er samarbeidsinnstilte, men i virkeligheten fortsetter bestrebelsene med å utvikle atomvåpen i skjul.

Det er med andre ord grunn til å forvente både tillitsfullhet, mistroenhet og utspekulerthet. Å lete etter en lovmessig reaksjon på Obamas imøtekommenhet er ørkesløst. Å lete etter mekanismer derimot har mye for seg.

Av Johannes Rø


[1] Sitatet er hentet fra artikkelen ”The Compulsive Empire” trykket i tidsskriftet Foreign Policy fra Juli/August-nummeret i 2003.

Advertisements