Obamas svakheter og republikansk forfall

Chuck Hagel

I følge Roger Cohen i New York Times retter Vali Nasr i sin kommende bok ”The Dispensable Nation” en flengende kritikk mot Obamas utenrikspolitikk slik denne ble implementert i presidentens første fire år i Det hvite hus.

Vali Nasr er ingen hvem som helst når det gjelder analyser av amerikansk utenrikspolitikk. Han er for tiden Dean ved Johns Hopkins School of Advanced International Studies  (SAIS) og var en av Richard Holbrookes nærmeste rådgivere når sistnevnte fungerte som Obamas spesialutsending for Afghanistan og Pakistan. Nasrs kritikk fokuserer på det han mener var slett utenrikspolitisk håndverk, detaljstyring fra Det hvite hus, og at hovedlinjene i Obamas utenrikspolitikk snarere ble formulert ut fra valgkamptaktiske hensyn enn ut fra USAs langsiktige strategiske interesser. Ikke overraskende er det særlig Obamas politikk overfor Afghanistan og Pakistan som rammes av denne kritikken, men også Midtøsten-politikken, inkludert håndteringen av Iran, led i følge Nasr av de samme svakhetene.

Man får avvente utgivelsen av boken (april) før man foretar en endelig vurdering av dens innhold, og slike bøker har også en tendens til å være preget av personlig erfaring. Og det er en kjent sak at miljøet rundt Holbrooke har vært temmelig frustrert over hvordan deres sjef ble håndtert av Obama. Ikke desto mindre begynner kritikken om svakt politisk håndverk å bli en gjenganger i nesten alle bøker om president Obama.

Mye tyder således på at også på det utenrikspolitiske området har det vært et betydelig sprik mellom presidentens begavelse til å formulere fine og innsiktsfulle politiske konsepter og hans evne til å oppnå konkrete resultater. Derfor er den typen kritikk som Nasr retter mot Obama ganske sikkert berettiget, og noe som presidenten og hans nærmeste utenrikspolitiske medarbeidere bør merke seg når de nå er ved starten av en ny fireårsperiode. For selv om Obama gjennomgående bygger sin subtile ”light footprint” politikk på en rimelig korrekt analyse av den internasjonale utviklingen og av USAs ressurser og muligheter, ivaretas ikke USAs interesser på en tilfredsstillende måte med mindre presidenten også makter å omsette denne strategien i konkrete resultater.

Likevel er det Obama og hans administrasjon som utgjør det dominerende tyngdepunkt i amerikansk utenrikspolitisk debatt. Og det er også Obama som nå er hovedbærer av den realpolitiske tradisjon. Ikke overraskende viser valganalyser at av de som anså utenrikspolitikk som viktigste enkeltsak, så stemte 56 % på Obama. Årsaken til Obamas dominerende posisjon på dette feltet skyldes imidlertid ikke at presidentens viser spesielt stor interesse for utenrikspolitikk. Hans primære mål er å endre hovedretningen i amerikansk innenrikspolitisk debatt slik at liberale ideer igjen oppfattes som main stream. Med andre ord å være en liberal variant av Reagan. Nei, en hovedforklaring til at Obama er den ledende kraft i den utenrikspolitiske debatten er å finne i utviklingen innen det republikanske partiet.

I det meste av tiden etter annen verdenskrig har republikanerne innehatt en dominerende plass i amerikansk debatt om utenrikspolitikk, og i flere tiår ble dette feltet av velgerne oppfattet som partiets kanskje sterkeste kort. Et kort de også ofte effektivt utnyttet til å vinne presidentvalg. Hvis man skal trekke frem ledende utenrikspolitiske skikkelser i denne perioden ender man også i stor grad opp med republikanske realpolitikere. Ikke bare presidenter som Eisenhower, Nixon, og Bush (41), men også folk som Kissinger, Schultz, Scowcroft, Baker, Eagleburger og Powell.

Alle var de garantister for et høyt utenrikspolitisk kompetansenivå, en nøktern vurdering av den internasjonale utvikling og USAs lederrolle, og ikke minst en velutviklet forståelse for alle sidene ved bruken av militærmakt. I tillegg hadde partiet også Kongresspolitikere som delte denne tilnærmingen, og som ikke minst var opptatt av å bidra til at amerikansk utenrikspolitikk kunne operere ut fra et rimelig bredt tverrpolitisk grunnlag.  Med andre ord politikere som anså utenriks- og sikkerhetspolitikken som så viktig at den ikke måtte bli gjenstand for smålig taktisk-politiske disposisjoner.

Det republikanske partiets solide utenrikspolitiske tradisjon står i slående kontrast til det nivå som partiet nå befinner seg på, og som til fulle ble demonstrert i forbindelse med godkjenningen av Chuck Hagel som ny forsvarsminister. For det første mangler partiet klare lederskikkelser, ganske spesielt i utenrikspolitikken. Dette gjør at politikere som John McCain og Lindsey Graham blir partiets utenrikspolitiske ansikt utad. Begge to representerer en tilnærmet neokonservativ tenkemåte der det utvises liten forståelse verken for kompleksiteten i den internasjonale situasjonen eller for de føringer som ressursbegrensningene legger på hvordan USA kan ivareta sine nasjonale interesser.

Tvert om argumenterer de som om USA fortsatt egenhendig kan dominere internasjonal politikk, og at amerikansk ledelse står og faller på vilje til bruk av militærmakt. Således finnes det nesten ikke en krise der disse parhestene ikke ønsker et amerikansk militært engasjement. Denne nesten komplette mangel på edruelig analyse og kritisk omgang med militærmakt deles også av så mange av partiets politikere at dette nå har blitt partiets utenrikspolitiske profil. I en krigstrøtt befolkning er det ikke rart at partiet taper den utenrikspolitiske debatten.

Men enda verre enn en nostalgisk tro på fortsatt amerikansk internasjonal dominans er det inntrykk av generelt forfall i kompetanse som synes å prege særlig de republikanske kongresspolitikernes omgang med utenriks- og sikkerhetspolitikk. Senatets forsvarskomité er med rette en av Kongressens viktigste enheter, og ofte et tilholdssted for partiene sikkerhetspolitiske tungvektere. Det er også en komité der partiene tradisjonelt bestreber seg på å finne frem til kompromisser, og der man opptrer med verdighet. Under utspørringen av Chuck Hagel 31. januar demonstrerte flertallet av republikanske senatorer at alt dette nå tydeligvis tilhører historien.

Riktignok ble vi i høringen vitne til en ganske talentløs Hagel, men republikanernes opptreden var nærmest å betegne som en tragisk farse. I stedet for en saklig utspørring med fokus på de sentrale problemstillingene som en ny forsvarsminister vil bli stilt overfor, opptrådte partiet som aktoratet i en straffesak der bruddstykker av gamle uttaleser ble brukt som bevis for at republikaneren Hagel var en venstrevridd Israel-kritiker, og således uegnet til å lede Pentagon.

Så mens den geopolitiske utfordringen fra Kina, USAs militære engasjement i Afghanistan eller de kommende kutt i forsvarsbudsjettet knapt ble nevnt, ble Hagel gjentatte ganger kryssforhørt om sitt syn på Israel og hvorfor han hadde stilt seg kritisk til Bush-administrasjonen Irak-politikk. Den ene republikanske senatoren etter den andre demonstrerte på denne måten en nedslående ignoranse om de sikkerhetspolitiske utfordringene som USA står overfor. Og når partiet på toppen av dette også benyttet en, i denne sammenheng uvanlig, filibustertaktikk kun for å utsette godkjenningen av Hagel, demonstrerte partiet til fulle at selv ikke landets sikkerhets nå er fritatt for politisk taktisk spill.

Det republikanske partiet sliter på mange fronter, og må modernisere sin innenrikspolitikk for igjen å komme på offensiven. Når det gjelder utenrikspolitikken består derimot partiets utfordring i å gjenopplive en tidsriktig utgave av den pragmatiske, edruelig og kompetente tilnærming som partiet var kjent for, og som velgerne festet tillit til i valg etter valg.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s