USA etter presidentvalget

I kjølvannet av presidentvalget i USA, er det duket for å se fremover – både på i innenrikspolitikken og utenrikspolitikken. Her følger noen av refleksjonene som Michael Mayer og Johannes Rø presenterte på et seminar i Oslo Militære Samfunn 19. november.

Innenrikspolitikken

Kun drøye to uker etter at President Obama ble gjenvalgt, fremstår valgkampen nesten som et fjernt minne. David Petraeus-skandalen, Susan Rice og den såkalte “fiscal cliff”, overtok brått overskriftene i USA. Ikke desto mindre var valget avslørende på flere måter, og de innenrikspolitiske konsekvensene kan være betydningsfulle.

Republikanerne tapte et valg der de strukturelle faktorene (så som arbeidsledighet, svak økonomi og det faktum at et overveldende flertall i USA mener landet er på feil kurs) kunne tyde på presidentskifte. Mange har i etterkant pekt på og reflektert over betydningen av grunnleggende demografiske forandringer i velgermassen (bl.a. flere latino-velgere), men også på demokratenes vellykkede mobilisering av andre velgergrupper, blant annet i Florida.

Likevel har utviklingen av det politiske landskapet i USA vært temmelig entydig de siste par tiår. Tendensen har gått i retning av politisk polarisering. Aktivister i begge partier har presset tyngdepunktet i partiet bort fra det pragmatiske sentrum i retning av de ideologiske fløyene. Dette var synlig i valgkampen. Romneys nominasjonskamp avkrevde standpunkter som appellerte til velgere lengre ut på fløyen enn vanlig. Det gjorde hans retrett mot sentrum under selve presidentvalgkampen mindre troverdig. Fordi velgerne var ganske jevnt fordelt mellom de to partiene, ble valgkampen ganske statisk og preget av negative kampanjereklamer for å dempe valgdeltagelsen.

Polariseringen har blitt forsterket av, og har sikkert til dels vært formet av, en tilsvarende polarisering i media. Sosiale medier forsterker dette ved å virke som en slags ekkokammer mellom likesinnede. I tillegg har USA fått stadig mer politisk homogene nabolag (beskrevet i boken The Big Sort), som kombineres med justering av kongressdistriktene slik at flere kongressmedlemmer representerer partipolitisk «trygge» distrikter. Uten samme bekymring for gjenvalg, kan de valgte representantene ytre mer polariserende og kompromissløse meninger i Washington.

President Obama har ved flere anledninger utrykt bekymring for at USAs politiske infrastruktur er i ferd med å forvitre – han har minnet om verdien av et solid innenrikspolitisk fundament for fortsatt å kunne fremstå som sterk utad. Men han har ikke klart å stanse polariseringen og har selv ofte henfalt til politisk taktikkeri som forverrer situasjonen.

Likevel er det enkelte forhold som tilrettelegger for at Obamas andre periode vil preges av andre ting enn av et fastlåst politisk maskineri. Obama stiller aldri igjen til valg, og han har derfor større handlingsfrihet med hensyn til egen parti og hans kjernevelgere. Han kan utelukkende tenke på sitt ettermæle og har tidligere vist tilløp til å være svært pragmatisk når det trengs.

Presidenten, kongressen og nasjonen står nå foran en tikkende økonomisk bombe i form av den såkalte «fiscal cliff». Kombinasjonen av midlertidig skattelettelser, som må fornyes for å unngå at skattebyrdene økes, og lovfestet budsjettkutt (også i forsvarsbudsjettet) kan ha en betydelig effekt på USAs fortsatt svake økonomi. Dette bekymrer demokrater så vel som republikanere, og republikanske ledere viser allerede tegn på at de er villige til å forhandle. Motstand til økte skatter og reduserte militærbevilgninger er muligens de to mest sentrale bjelker i republikansk politikk, noe som borger for kompromissvillighet.

Om en avtale kan utarbeides som gir staten økt inntekt og bedre kontroll over budsjettsituasjon, kan det lett sette tonen for hele Obamas andre periode. Flere saker er modne for kompromiss, blant annet innvandringsreform. Vanskeligere blir det med ytterlige helse- og pensjonsreformer som reduserer ukontrollerte budsjettkostnader. Enda vanskeligere er enighet om tiltakk for å håndtere effektene av klimaendring. Men kompromiss om skattereform og budsjettet hadde vært en svært lovende start.

Utenrikspolitikken

Utenrikspolitikken er kanskje det tema som opptar omverdenen mest når en ny president skal velges i USA. Det er naturlig. Fordi USA har globalt nedslagsfelt, illustrert av at de har omtrent 1000 militærbaser i utlandet, angår valget også omverdenen. Samtidig er utenrikspolitikk et tema som tangeres, men som veldig sjelden preger en valgkamp, heller ikke denne. Det er liten grunn til å tro at Obama vant gjenvalg på grunn av hans holdning i utenrikspolitiske stridsspørsmål. Sikkerhetspolitikk har levd i skyggen av økonomi: Det har ikke vært noe terrorangrep på amerikansk jord siden 9/11, bin Laden er drept, al Qaida er svekket, USA er ute av Irak og i fred med å avvikle operasjonen i Afghanistan.  Enkelte sider ved USAs forsvarspolitikk, så som droneangrep, bruk av spesialstyrker og Asiasatsingen, er kontroversielle rundt i verden, men ikke i samme grad i USA. At den amerikanske befolkningen er innadvendt, ble reflektert også i årets valgkamp.

Hvis noe var annerledes denne gangen var det at Obama, som demokrat, ble betraktet som en mer troverdig utenrikspolitiker. Ved forrige valg var det Obama som var den uerfarne ungfolen, i år var det Romney. Sannsynligvis var det ikke utslagsgivende noen av gangene. Selv om Romney har trukket på rådgivere som også var idéleverandører til Bush, presenterte han ikke et program som var vesensforskjellig fra Obamas. De som har hevdet at forskjellen i utenrikspolitisk utsyn mellom kandidatene var dramatisk, overdriver små forskjeller. Problemet for republikanerne var at deres sedvanlige kritikk av demokratene som myke og ettergivende i sikkerhetspolitikken ikke fungerte like godt i år, simpelthen fordi Obama ikke har vært særlig myk og ettergivende. Han har på mange måter ført en republikansk utenrikspolitikk.

Ikke desto mindre har republikanerne forsøkt å fremstille Obama som svak, som en ettergivende versjon av Neville Chamberlain, og hevdet at han har gått rundt i verden og beklaget USAs politikk.  Mange vil huske hvordan Romney beklaget at USAs marine nå er på størrelse med den man hadde på president Wilsons tid, men som Obama sa: Vi hadde flere hester og bajonetter da også, og fordi dagens flåte har en helt annen kampkraft, er sammenlikningen uholdbar. Denne disputten illustrerer både republikanernes ønske om å fremstå som mer forsvarsvennlige og at det har vært krevende å bringe dette poenget hjem i år.

Utenrikspolitikken står i en særstilling fordi den er kjennetegnet av uforutsigbarhet. Det eneste vi vet er at noe uforutsett kommer til å skje de neste fire årene, som Obama må håndtere. Reaktiv krisehåndtering hører med til utenrikspolitikkens orden. Det er bortimot umulig å forutse hvordan USAs president vil respondere på det uforutsette.

Ofte vil hva USA foretar seg koke ned til presidentens holdning til risiko i den enkelte situasjon. Også den er nokså uberegnelig. Obama har for eksempel gjort det til sitt varemerke å gå forsiktig frem, vist evne og vilje til å veie hensyn opp mot hverandre. Måten han tidlig i sin presidentperiode vurderte Afghanistan-operasjonens fremtid, tydet på forsiktighet og lav risikotoleranse. Likevel, i den nye boken til Peter Bergen om raidet mot bin Laden, fortelles det om de interne samtalene i administrasjonen forut for operasjonen. Forsvarssjef Mike Mullen skal ha sagt at belegget for at det var bin Laden man hadde på kornet, ikke var sterkere enn det man i sin tid hadde for at Irak var i besittelse av WMD. Likevel valgte Obama å slå til. Det sier litt om at Obama også kan ta vågale valg og være risikovillig. Hvilken tilbøyelighet som vil prege ham fremover, vil det være vanskelig å forutse.

På tross av uforutsigbarheten, er utenrikspolitikken samtidig et felt der kontinuitet er påtakelig. Det er flere grunner til dette. USAs interesser er tilnærmet konstante. I går som i dag handler de om beskyttelse av eget territorium og å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen, fred i Eurasia, stabil oljetilførsel (selv om USA er mer energiuavhengig nå enn på lenge), en åpen økonomi og spredning av demokrati og liberale verdier.

Måten interessene fremmes varierer selvsagt noe mellom ulike presidenter, men variasjonsbredden er langt fra grenseløs. USA vil i neste periode måtte opptre mer gjerrig. Skrøpelig statsøkonomi tvinger det frem. Men selv med betydelig kutt, vil USA likevel stå for rundt 40 prosent av verdens totale militærutgifter. Militært er verden fremdeles unipolar, og det vil USA vite å utnytte også fremover.

En av pionerene i moderne statsvitenskap sammenliknet tidlige på 1960 tallet stater med personer innenfor en brennende bygning.  Man vet hva de kommer til å gjøre: løpe mot utgangen. Det er en forenkling, men fordi vi vet en del om trendene i det systemet USA kommer til å operere (et brennende hus), og fordi USAs interesser er konstante og midlene USA har til rådighet de samme, er det likevel mulig å si noe om forventet atferd.

Tre tendenser fra de siste fire årene kommer med stor sannsynlighet til å prege den utenrikspolitiske dagsorden:

For det første vil strategiomleggingen i krigen mot terror stå fast. Obama har tilpasset USAs respons til hvor alvorlig terrortrusselen er. Obama har avviklet krigen i Irak og er godt på vei med å avvikle krigen i Afghanistan. Dette er den såkalte «light footprint»-strategien. Store landmilitære operasjoner er erstattet av bruk av spesialstyrker og droneangrep (førerløse fly). Det har vist seg både billigere og mer effektivt. Selv om droneangrep og bruk av spesialstyrker er kontroversielt både av legale, etiske og strategiske grunner, vil denne formen for målrettede, kirurgiske angrep trolig fortsette. Det er for øvrig interessant at det nettopp er fredsprisvinneren Obama som for alvor har tatt i bruk dette verktøyet. Ingenting tyder på at han vil oppgi det.

For det andre, kommer Asiatisk sikkerhetspolitikk til å dominere dagsorden. Det har blitt gjort klart i samtlige strategidokumenter de siste fire årene, senest i 2012. Illustrerende nok er Obama denne uken på besøk i Thailand, Burma og Kambodsja. Som en reaksjon på større kinesisk selvhevdelse etter finanskrisen, har USA innledet en politisk, økonomisk, diplomatisk, men også militær satsing i regionen. Det har dreid seg om å knytte sterkere bånd til Kinas randstater, Japan, Sør Korea, Australia, Filippinene, Singapore og også Vietnam. Dreiningen mot Asia eksemplifiserer ikke primært en geografisk dreining, for USA har siden andre verdenskrig alltid vært en aktør Asia, men det illustrerer at USA ikke lenger betrakter «svake stater» som sin største sikkerhetsutfordring. Snarere er det stormaktspolitikken som er tilbake. Med det øker sjansene for rivalisering. Foreløpig er Kina ingen militær utfordring, men ettersom USA forplikter seg til andre stater og blander seg i mellomstatlige disputter i regionen, er det ikke usannsynlig at forholdet til Kina vil bli preget av splid, selv om ingen av statene egentlig har interesse av det, særlig økonomisk. USAs såkalte «rebalansering» mot Asia, rokkes ikke av kinesisk misnøye.

Dreiningen mot Asia ledsages av en moderat tilbaketrekning av styrker fra Europa, men fordi europeiske stater fremdeles er USAs beste venner, er det ingenting som tyder på at Nato-samarbeidet står på spill. USA vil fremdeles se seg tjent med sikkerhetssamarbeid i Europa innenfor Nato-rammen, ikke minst fordi dette er kime til stabilitet, som USA verdsetter høyt. (Det ville selvsagt vært grenseløst usannsynlig, men kanskje heller ikke ufortjent hvis det var Nato som hadde fått årets fredspris, ikke EU, nettopp fordi Nato, liksom det ble sagt om EU, er en garantist for fredelig sameksistens medlemsstatene i mellom.)

Den tredje tendensen dreier seg om USAs bekymring for utviklingen i Midtøsten. Den arabiske våren har vært en vanskelig balansegang for USA. På den ene side har man ønsket å støtte demokrati og frigjøringsbevegelser. På den annen side har man gjennom denne støtten risikert å miste gode allierte i regionen. Sitasjonen i Egypt satt dette dilemmaet på spissen. Libya-operasjonen er interessant fordi den trolig vil være symptomatisk for hvordan USA vil opptre i liknede kriser fremover. Man vil «lead from behind» som det har blitt hetende. Tanken er at USA kan ha en viktig støtterolle, men trekke betydelig veksler på regionale støttespillere og la disse lede operasjonene. Unntaket er trolig Iran. Her vil USA ha en lederrolle. USAs dilemma er eklatant. Helst vil en diplomatisk løsning være å foretrekke. Men hvis dette mislykkes, står to ytterligheter til rådighet. Den ene er å innse at Iran får atomvåpen, med de følgene det vil få for regionen. I så fall må det sørges for at Iran fort lærer å bli en ansvarlig atommakt. Den andre ytterligheten er et begrenset preventivt angrep. Begge mulighetene betraktes udiskutabelt som onder. Ingen vet med sikkerhet hvilket onde Obama foretrekker.

Til slutt: Obama har gjort seg til talsmann for en moderat tese om USAs maktpolitiske tilbakegang. Det vil innebære et redusert amerikansk ambisjonsnivå og ønske om færre internasjonale forpliktelser fremover. Det betyr ikke at USA ikke kommer til å være den mest dominerende utenrikspolitiske aktøren de neste fire årene. Det kommer Obama til å sørge for.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s