Dysfunksjonell valgprosess?

En valgkamp skal presentere velgerne for ryddige politiske alternativer, og bidra til å gi velgerne gode indikasjoner på hvilken av kandidatene som besitter de beste egenskapene til å lede landet og til å oppnå konkrete resultater. Med de fundamentale problemer som USA står overfor er det siste av dette nå av spesielt stor betydning.

Amerikanske valgkamper har alltid vært en tøff batalje, men de har likevel fungert noenlunde godt i forhold til de nevnte kravene. En del utviklingstrekk gjør imidlertid at det i økende grad er grunn til å reise spørsmål om dette fortsatt er tilfellet. Faktisk er det tegn som tyder på at den amerikanske valgprosessen er i ferd med å bli dysfunksjonell.

For det første er prosessen nå blitt så lang og så økonomisk ressurskrevende at den er ganske uforenlig med den ro og det fokus på problemløsning som må til for at politikerne skal evne å styre landet. I stedet for å konsentrere seg om beslutningsprosessen må de valgte representantene nå bruke svært mye av tiden til å samle penger til neste valgkamp. Ikke minst gjelder det for potensielle presidentkandidater som dessuten må tenke taktisk i nesten enhver sammenheng i mange år før de formelt annonserer sitt kandidatur. Allerede nå kun dager etter et presidentvalg er posisjoneringen for 2016 valget allerede i gang.

For det andre er presidentvalgkamper blitt helt nådeløse prosesser både for kandidatene selv, men også for deres nærmeste familie. Mediene skyr ingen midler for å granske enhver ting der selv strengt personlige forhold skal blottstilles og filleristes i full offentlighet. Tidligere eksisterte det ganske klare grenser for hva media brukte av slike opplysninger, men den tid er forbi. I tillegg inngår nå rene personangrep som en sentral del av selve valgkampen, ikke minst som en følge av at ulike grupper rundt politikerne, men utenfor deres kontroll, kan bruke ubegrenset med penger på å promotere sitt syn. Alt dette fører til at kompetente mennesker holder seg unna politikken, og at betydelige politikere ikke ønsker å stille som presidentkandidat. Indiana-guvernør Mitch Daniels var et hett navn i diskusjonen om den republikanske nominasjonen foran årets valg. Han og hans kone hadde imidlertid hatt et ekteskap med visse problemer som nå var løst. Mye tyder på at Daniels ikke stilte fordi han med rette var redd for hva den nåværende form for valgkamp ville gjøre med et forhold som han verdsatte høyt og som nå fungerte fint.

For det tredje har den kontinuerlige valgkampen bidratt til å polarisere amerikansk politikk så sterkt at dette har enorme konsekvenser for evnen til å styre landet, og til å forme de kompromissene som systemet krever for at viktige vedtak skal kunne fattes. Den evige valgkampen har også omgjort amerikansk politikk til en sportsarena der alt handler om å vinne det taktiske spillet, og å vinne enhver debatt. Og ikke minst har man på vitenskapelig vis utviklet strategier for hvordan alt skal fortolkes, slik at man får opinionen til å kjøpe den virkelighetsbeskrivelsen som tjener ens egen sak. Dette er et spin-maskineri som nå går kontinuerlig, dag ut og dag inn under hele perioden mellom valgene. Dette fungerer så i sin tur som en nesten utømmelig kilde for amerikanske medier som videreformidler dette på en måte som effektivt bidrar til å dele landet politisk i to. Og ikke minst bidrar alt dette til at reell politisk debatt der ulike retninger og ideer blir presentert og får bryne seg mot hverandre på en sivilisert og respektfullt måte, er nesten helt fraværende. Kanaler som Fox News og MSNBC rendyrker dette, og fungerer mer som propaganda-apparater enn som formidlere av kunnskap om de ulike politiske alternativene.

Hvis man ser på problemløseregenskapene til de lederne som denne valgprosessen har produsert i den senere tid blir man heller ikke imponert. Det er derfor betimelig å spørre om den amerikanske valgprosessen har utviklet seg dithen at den premierer en type politikere som passer valgkampens referanserammer, men som er helt feil i forhold til å gi landet den best mulige ledelse. Obama er nettopp gjenvalgt etter å ha ført en negativ valgkamp helt i tråd med de nye kravene. Og ikke minst har Obama vunnet etter å ha drevet systematisk valgkamp gjennom hele presidentperioden, i stor grad understøttet av det hans egne folk selv beskriver som en armé av overtalere. Presidenten er både en uhyre intelligent person og en fremragende valgkamppolitiker. Men ut fra hva han har oppnådd i første periode kan han ikke sies å ha demonstrert noen stor evne til å få beslutningsapparatet i Washington til å produsere resultater. Og den valgkampen han har sett det som lønnsomt å føre har medført at mange broer til hans motstandere har måtte brennes, noe som på en avgjørende måte svekker muligheten for å tømre sammen de nødvendige tverrpolitiske kompromissene som skal til for å løse USAs store økonomiske problemer.

Vi får aldri vite hvordan Mitt Romney ville fungert i presidentrollen. Som valgkamppolitiker åpenbarte han mange svakheter og feil. Alt for mange var hele tiden for usikre på hvem Romney var, og hvilken kurs han egentlig ville føre. Og han var for mye i utakt med det nye USA som nå tar form. Men samtidig kan det være grunn til å spørre om ikke Romneys skjebne i en viss grad også er et resultat av den beskrevne prosessens vesen. Man skal derfor ikke utelukke at USA kan ha gått glipp av nettopp den pragmatiske resultatorienterte ledertype som landet faktisk trenger i en tid dominert av stillingskrig og polarisering. For å lykkes i den eksisterende valgprosessen måtte Romney være høyreideolog for å vinne nominasjonen i et parti preget av ytterliggående krefter. Her måtte han fremstå som innvandrerfiendtlig og bakstreversk om bl.a. familieplanlegging noe som kan ha kostet han avgjørende støtte hos viktige velgergrupper. Deretter ble veien for lang tilbake til sentrum, og i mellomtiden hadde Obamas negative valgkamp effektivt stemplet han som en hensynsløs Wall Street person.

Forklaringene til valgresultatet inneholder selvsagt mange andre, og trolig viktigere forhold, enn de som har å gjøre med valgprosessen, og Obama kan utmerket godt vise seg å håndtere beslutningsprosessen i Washington langt bedre i sin andre periode enn i sin første. Men dette endrer ikke det faktum at USA i dag har en valgprosess som ikke legger forholdene til rette for en god samfunnsdebatt, og at det er berettiget å spørre om denne prosessen er den rette for å finne frem til de som best kan lede landet.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s